Høyre mener utviklingspolitikken må være mer konsistent. Det er fortsatt for langt igjen til allnorsk politikk overfor fattige land faktisk trekker i samme retning – enten det gjelderhandelspolitikk, bistand, utdannings- eller helsepolitikk. Høyre har ikke som mål å gjøre store kutt i bistanden for kuttenes egen skyld. Det er imidlertid mye som tyder på at tiden for bistand som det viktigste utviklingspolitiske virkemiddelet nærmer seg slutten, blant annet på grunn av omfattende budsjettinnstramninger i mange land og økende konkurranse fra kinesiske investeringer i mange av landene som mottar bistand i dag. Målet for all utviklingspolitikk – også bistanden – må imidlertid være å overflødiggjøre seg selv ved å gi grunnlag for økonomisk vekst, velstand og selvstendighet. Utviklingspolitikken må rettes inn mot dette, i motsetning til tradisjonen for å gi bistand ut fra rike lands dårlige samvittighet.

Høyre støtter et høyt nivå på bevilgningen til utvikling og bistand, men det må være en utviklings- og bistandspolitikk som fokuserer på resultater, fremfor regjeringens symbolske målsetninger om prosentandel av bruttonasjonalinntekt (BNI). Utviklingspolitikken bør ha langt klarere geografiske og tematiske prioriteringer enn det regjeringens forslag legger opp til, og må ha som langsiktig mål at bistanden skal overflødiggjøre seg selv. Gjennom å spre innsatsen for mye reduserer regjeringen effekten av norsk utviklingspolitikk. Den norske debatten om utviklingspolitikk fokuserer dessuten fortsatt i for stor grad på størrelsen påbistandsbevilgningene, gjerne i prosent av bruttonasjonalinntekten, som kjennetegnet på en god politikk for fattigdomsbekjempelse. Målet for en hver utviklingspolitikk må være mest mulig utvikling, ikke mest mulig bistand. Dersom det endelige målet for utviklingspolitikken skal nås, må det også utvikles mer presise resultatmål og kontrollen styrkes.

I Høyres alternative statsbudsjett legges det opp til en betydelig økning av bistanden til Afrika, samtidig som Høyre i tråd med prioriteringer gjennom flere år vil avslutte norsk bilateral bistand til land i Latin-Amerika og redusere den til land i Asia utenom Afghanistan og Pakistan. Vi mener at en slikt målrettet geografisk konsentrasjon vil bidra til å redusere administrasjonskostnader, øke kompetansen om de land og regioner som fortsatt skal motta bistand og ha større effekt for varig fattigdomsreduksjon der vi faktisk velger å bidra. Høyre mener at Norge må sette strengere krav til mottakerland for norsk bistand. Spesielt må det stilles krav til demokratiutvikling, godt styresett og korrupsjonsbekjempelse hos mottakerne. Høyre ønsker ikke å gi budsjettstøtte eller annen direkte støtte til offentlige myndigheter i land hvor utviklingen går i feil retning. En forutsetning for å motta norsk bistand må være klare tegn på demokratisering og respekt for grunnleggende menneskerettigheter. I lys av dette er vi særlig bekymret for utviklingen hos enkelte sentrale mottakerland, som Etiopia og Uganda, og vil redusere norsk støtte til disse landene.

Det er også et stort behov for å sikre at norsk støtte til multilaterale organisasjoner brukes effektivt og støtter opp under norske prioriteringer og mål for utviklingspolitikken. Vi ønsker systematiske evalueringer av FN-organisasjonenes innsats og oppfølging gjennom omprioriteringer og klare budsjettmessige konsekvenser for de organisasjonene som vurderes som lite effektive og målbevisste. Høyre ønsker derfor å redusere norske overføringer til UNDP, FAO og enkelte andre FN-organisasjoner.

Høyre vil

Høyres utviklingspolitiske prioriteringer i 2012:

  • Bilateral bistand til Afrika, konsentrert om utdanning og helseinitiativ 100 mill kr
  • Menneskerettigheter og demokrati. Økt støtte til Høykommissæren forMenneskerettigheter (OHCHR) og støtte til land i Nord-Afrika og Midtøsten100 mill kr