Når Arbeiderpartiet er på defensiven, tyr de til skremselspropaganda om Høyres velferdspolitikk. De gjorde det i 1965 og i 1985, da Gro Harlem Brundtland sendte brev til alle landets pensjonister og advarte mot å stemme borgerlig. Begge ganger tapte Ap valget.


Må forlange redelighet
Partisekretær Raymond Johansen er sistemann ut i denne tradisjonen. Han påstår i Aftenposten 16. september at Høyre utfordrer vår samfunnsmodell, og bryr seg ikke engang med å skille mellom Høyre og Frp. Hvordan ville reaksjonen blant de rødgrønne bli dersom Høyre ikke skilte mellom Ap og SV i sikkerhets- og utenrikspolitikken? Det ville nok ikke bli tatt nådig opp, og med god grunn.

Vi må kunne forlange den samme redelighet fra Ap som de forventer av oss. Velferdssamfunnet er hverken norsk eller nordisk, men en del av en bred europeisk tradisjon. Her hjemme startet altså utbyggingen av velferdsordninger lenge før Ap fikk innflytelse.

For dem som tror at Høyre har motsatt seg eller bare motstrebende har vært med på velferdspolitiske tiltak, burde følgende historiske smakebiter være tankevekkende:

  • Høyres første formann, statsminister Emil Stang fremmet forslag til lov om fabrikktilsyn i 1890.
  • I1906 var det full enighet om en folkeforsikring som omfattet hele folket.
  • Høyre stemte i 1919 samlet for innføring av åtte timers dag.
  • Høyre var med på vedtak om alderstrygd i 1923.
  • I1936 støttet Høyre blinde- og vanføretrygd.
  • Etter påtrykk fra Høyre ble det i 1946 vedtatt barnetrygd for alle fra og med første barn, ikke bare fra annet barn, som var Aps forslag.
  • En Høyre-ledet regjering innførte folketrygden i 1967.
  • Borten-regjeringen gjennomførte også 1968 en generell reduksjon i arbeidstiden fra 45 til 42,5 times uke.
  • I slutten av 1960-årene ble bevilgningene til barnehager betydelig økt av Borten-regjeringen.
  • I tråd med Høyres program ble utbyggingen av omsorgen for funksjonshemmede trappet opp på 1970-tallet.
  • Sykehusloven av 1969 satte fart i sykehusutbyggingen og samordnet offentlige og private helseinstitusjoner. Høyre hadde saksordføreren.
  • Høyres støttet 1973 nedsettelse av pensjonsalderen fra 70 til 67 år.
  • Høyres forslag til likestillingslov på slutten av 1970-tallet førte til at Ap kunne endre litt på sitt forslag fra 1975. Ap og Høyre fremmet deretter felles forslag i Stortinget som ble vedtatt.
  • Uten Høyres stemmer i 1992 ville ikke loven om partnerskap blitt vedtatt.

I dag er det bred politisk enighet om vårt sosiale sikkerhetsnett. Det er på virkemiddelområdet vi har forskjellige løsninger. Venstresidens privatskrekk er av gammelideologisk karakter. For det er ikke privatisering av f.eks. eldreomsorgen å overlate til private eller ideelle organisasjoner å yte tjenestene så lenge det offentlige betaler regningen og kommunene kontrollerer at kvaliteten opprettholdes.

Alt snakk om «kreftenes frie spill» er i vårt vel lovregulerte samfunn noe godt tøv. Ikke på noe samfunnsområde kan noen få utfolde seg fritt på andres bekostning.

Det er heller ikke privatisering å redusere ventetiden for sykehusbehandling ved å benytte seg av private sykehus så lenge det offentlige tar regningen. Derimot kan rødgrønn politikk føre til et todelt helsevesen, dersom bare de som selv har råd til å betale kan hjelpes ut av offentlig kø.

Bygge velferd
Erna Solberg har helt rett i at Høyre gjennom hele sin historie har vært med å bygge velferden – ikke rive den ned.

Høyre er tilhengere av en sterk offentlig sektor som konsentrerer seg om kjerneoppgaver. Vi er ihuga tilhengere av å gi voksne og unge mulighet til å påvirke hvilket tilbud de skal få fra det offentlige. Derfor er det en styrke med et fruktbart samspill og konkurranse mellom offentlige, private og ideelle krefter.

Foran kommunevalgkampen neste år er det verdt å merke seg at der Høyre har ledelsen er de sosiale ytelser og velferden fullt på høyden, ja mange steder bedre og mer omfattende enn der venstresiden har ansvaret. Høyre er ikke på noen måte en fare for velferden, men en garanti for den utvikles og tilpasser seg det folk vil ha.