Av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H), publisert i DN 11. februar 2015

Vi skal fortsette å ha et sterkt velferdssamfunn og høy verdiskapning i Norge. Men det forutsetter at vi omstiller oss til en tidsalder der olje og oljeinvesteringer ikke lenger spiller en like viktig rolle som tidligere.

Vi må legge til rette for grønn verdiskaping for å håndtere klimautfordringene. Vi må styrke skolen og sørge for at færre faller utenfor. Vi trenger et helsevesen av enda bedre kvalitet, samtidig som ventetiden skal ned og pågangen av pasienter øker – for å nevne noen eksempler.

Vi kommer ikke til å klare disse utfordringene uten at universiteter og høyskoler mobiliserer. De er bærebjelker i videreutviklingen av kunnskapssamfunnet.

Realisere potensialet

Norge deltar ikke i NM – vi deltar i VM. Da må vi ha universiteter og høgskoler som er rustet for en stadig sterkere internasjonal konkurranse. En rekke fagevalueringer har vist at vi har for mange små og sårbare utdannelser og fagmiljøer. Mange høyskoler har for få faglig ansatte med doktorgrad, og de sliter med å tiltrekke seg nok studenter. Og mange av de mindre høyskolene har store utfordringer med å få uteksaminert mastergradsstudenter på normert tid.

Derfor har regjeringen en ambisiøs plan om å heve kvaliteten på norsk høyere utdannelse og forskning. En del av denne planen innebærer færre, men mer solide universiteter og høyskoler, med sterkere fagmiljøer enn i dag. Målet er ikke færre studiesteder – tilgangen til høyere utdannelse skal opprettholdes over hele landet. Vi vet at den betydningen universiteter og høyskoler har for regional utvikling og verdiskaping bare øker, og i mange regioner må flere enn i dag ta høyere utdannelse i årene som kommer.

Vi har derfor utfordret samtlige universiteter og høyskoler til å finne ut hva som skal være deres faglige og strategiske profil fra 2020 og fremover. Hva skal de være spesielt gode på i en tid hvor konkurransen og kravene til kvalitet bare øker? Vi har særlig bedt dem vurdere om de klarer disse utfordringene på egen hånd, eller om de må finne et annet universitet eller en annen høyskole å slå seg sammen med.

Denne tilnærmingen har båret frukter. På Østlandet har Høgskolen i Buskerud og Vestfold startet et arbeid for å slå seg sammen med Høgskolen i Telemark. I vest har Universitetet i Stavanger startet samtaler med Høgskolen Stord/Haugesund. Og nylig vedtok styret ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) å jobbe videre med en fusjon med Høgskolen i Sør-Trøndelag, Høgskolen i Ålesund og Høgskolen i Gjøvik.

Til våren kommer vi med en stortingsmelding om strukturen i universitets- og høgskolesektoren. Noen fusjoner vil da kunne ha kommet et stykke på vei, andre vil fortsatt kunne være i startfasen. Arbeidet med å lage en sammensetning av universiteter og høyskoler som står seg i flere tiår fremover, vil nødvendigvis ta noe tid.

Bedre rustet

Større er ikke automatisk bedre. Men det er mange gode argumenter for at større fagmiljøer vil være bedre rustet til å møte fremtiden.

For eksempel tar regjeringen sikte på å innføre en femårig master i lærerutdannelsen fra 2017. Mange av dagens høyskoler har ikke nok fagkompetanse på doktorgradsnivå til å tilby et slikt utdannelsesløp. Derfor vil de være avhengig av å gå sammen med andre for å kunne spille en rolle i fremtidens lærerutdannelse. I Norge har vi i dag 19 institusjoner som tilbyr lærerutdannelse. I Finland har de til sammenligning bare syv.

Positive erfaringer i nord

For fem år siden ble Høgskolen i Tromsø slått sammen med Universitetet i Tromsø, og for halvannet år siden ble også Høgskolen i Finnmark en del av universitetet. Det har ikke vært en prosess uten utfordringer. Men mye tyder på at fusjonen har gitt gode resultater på en rekke områder. I Finnmark er det få som nå er i tvil om at fusjonen var fornuftig.

For eksempel ser man en dobling i antallet ingeniørstudenter, etablering av nye masterutdannelser med solid rekruttering og økt kompetanse hos den faglige staben. I Finnmark opplever man at antallet søkere gjennom Samordna opptak har doblet seg, samtidig som antallet lokale søkere også har gått opp.

Gevinst

Det er denne typen utvikling vi ønsker å se også i resten av landet. Vi står foran en krevende prosess – fusjoner krever alltid mye av de involverte parter. Men gevinsten på den andre siden er også stor: Universiteter og høyskoler som er faglig sterke, tiltrekker seg studenter og leverer den kunnskapen Norge trenger for å hevde seg internasjonalt – også i fremtiden.