Av Michael Tetzschner og Nikolai Astrup, stortingskandidater

Rådgiveren til statsministeren mener han må fremstå som ærlig. Det enkle er ofte det beste: Hvorfor ikke bare være ærlig, i det minste om sine motstanderes politikk?

Stoltenberg skal ha for at han er gjenkjennelig, men til gjengjeld er han enestående repetitiv.

På årets LO-kongress dro statsminister Jens Stoltenberg den gamle leksen om at valget til høsten står mellom velferd og skattelette til dem som har mest fra før. Han angrep skattelettelsene som Bondevik II-regjeringen gjennomførte fra 2001-2005, som han hevdet utgjorde 30 milliarder kroner. Stoltenberg skal ha for at han er gjenkjennelig, men til gjengjeld er han enestående repetitiv. Men å gjenta noe som er galt, gjør det ikke riktigere av den grunn.

Godt over halvparten av skattelettelsene betød mest for dem som har minst.

Det stemmer at den forrige regjeringen lot både folk og bedrifter beholde mer av sine inntekter. Vi skulle gjerne ha sett at Stortinget hadde klart å la dem beholde 30 milliarder kroner, men sannheten er at skattene ble redusert med ca. 23,5 milliarder kroner i perioden, og det var ikke først og fremst til dem med høye inntekter. Tvert om; de største lettelsene ble gitt til vanlige mennesker i vanlige jobber med vanlige inntekter. Minstefradraget ble hevet (6,6 mrd), innslagspunktet for toppskatt ble hevet fra 290 000 til 390 000 kroner (5,2 mrd) og skatt på "fordelen" av å bo i egen bolig ble fjernet(2,5 mrd). Godt over halvparten av skattelettelsene betød mest for dem som har minst.

I tillegg er det viktig å motvirke nedgangstidene ved å bidra til å ivareta arbeidsplasser og skape nye. Derfor ble den forhatte investeringsavgiften fjernet (6 mrd), vi justerte avskrivningssatsene (3 mrd) og fjernet dobbeltbeskatningen av utbytte (1,5 mrd). I tillegg ble eierbeskatningen redusert med en halv milliard kroner. Dette var viktig for å sikre folks arbeidsplasser, og stimulere til vekst og etablering av nye arbeidsplasser.

Arbeiderpartiet gikk til valg på 10 milliarder i skattelette og stemte for nesten 2/3 av den borgerlige regjeringens skattelettelser

At Arbeiderpartiet gikk til valg på 10 milliarder i skattelette og at de stemte for nesten 2/3 av den borgerlige regjeringens skattelettelser, glemmer Jens Stoltenberg å nevne når han kritiserer den borgerlige skattepolitikken. Da gjenstår altså om lag 8 milliarder kroner som Stoltenberg ikke stemte for. Det er tapet av disse 8 milliardene, blant Statens 1000 milliarder i budsjett, som åpenbart må utgjøre et sammenbrudd for den norske velferdsmodellen, hvis vi skal tro Jens Stoltenberg.

Reduserer vi velferden av å la folk og bedrifter beholde mer av sine egne penger?

Da Stoltenberg i valgkampen i 2005 ble spurt om hvilke skattelettelser han siktet til når han snakket om lettelser for dem som hadde mest fra før, svarte han fjerning av dobbeltbeskatning av utbytte. 1,5 milliarder av 23,5 milliarder var altså det Jens tuftet en hel kampanje med svarmaling på, og som vi fremdeles hører ekko av hver eneste uke. Men da er det aldri 1,5 milliarder han snakker om. Da er det 30 milliarder. For øvrig var det Bondevik II-regjeringen som foreslo å gjeninnføre dobbeltbeskatning av utbytte, etter krav fra konkurransemyndighetene om likebehandling av utenlandske og norske aksjonærer.

Reduserer vi velferden av å la folk og bedrifter beholde mer av sine egne penger? Vi tror det er tvert om. Det å kunne leve av sin egen inntekt er den beste form for velferd vi har. Åbestemme mer over de pengene vi tjener, bidrar til at vi kan gjøre flere valg som er i tråd med egne ønsker og behov. Det flytter makt over eget liv fra staten til deg som enkeltperson. Velferdsstatens mål må aldri bli å gjøre så mange som mulig avhengig av den. Velferdsstatens mål må være å hjelpe flest mulig til å klare seg av egen kraft. Derfor er skattelettelser et av de viktigste bidragene til folks velferd, og avgjørende for å hjelpe familier og enkeltmennesker som er bekymret for om man kan få endene til å møtes.

Mange bedrifter går med tap. De selger mindre enn de produserer; inntektene er lavere enn utgiftene. Regjeringen har økt skatten hvert eneste år for dem som eier egne virksomheter, enten virksomhetene tjener penger eller ikke. Det betyr kroken på døren for mange norske hjørnesteinsbedrifter, og tusenvis av tapte arbeidsplasser. Bedrifter som kanskje kunne ha overlevd på marginen uten skatteøkninger, går overende på grunn av regjeringens uforstandige skattepolitikk. De sier de skal flå de rike. I realiteten går det hardest utover de ansatte i bedriftene. Det er ikke mye velferd og fellesskap i det.

Politisk lederskap er blant annet å motstå press fra særinteresser.

Stoltenberg er økonom. Han vet hvordan disse tingene henger sammen. Det så vi i 2000. Da skulle han modernisere Norge, delprivatisere store statseide selskaper, senke skattene og gjøre det lettere for folk å få endene til å møtes. Men det var da. Han fikk ingen velgere. Istedenfor å lede folket og landet i riktig retning, lot Stoltenberg fagbevegelsen og venstresiden i Arbeiderpartiet ta styringen over landet. Politisk lederskap er blant annet å motstå press fra særinteresser. Også av denne grunn bør Stoltenberg få avløsning 14. september.