Vi må ikke få et samfunn der det å bry seg om betyr det samme som å bry seg med, eller blande seg inn i andres liv, som noe negativt. Det handler om å se ordene bry seg om, som å ta vare på, gå sammen med og løfte opp de som behøver det.

I den senere tiden har mange vært opptatt av hvordan ungdommer som vokser opp i trygge Norge kan forkaste de norske verdiene og bli med på de mest bestialske handlingene verden har sett gjennom å delta i terrororganisasjoner Når en ser de daglige nyhetsbildene fra Midtøsten er det lett å føle seg liten i en verden der aviser og tv- sendinger hver dag viser oss menneskelige lidelser. Det er lett å gi opp eller bli likegyldig, og at mennesker som lider fort kan bli tall i en uendelig rekke.

Derfor er dagen i dag så uendelig viktig, fordi den kan bety så mye for et menneske om vi våger. I vårt nærmiljø. I Norge. Åbry oss mer om andre. Et vennlig ord, se og hjelpe en vi vet sliter. Ha tid til å lytte.

Mange kjenner historien til Christoffer, en gutt som ikke fikk vokse opp, men som på så tragisk vis døde så altfor tidlig. Hvor var vi voksne? Var vi for feige til å gjøre noe? Jeg tenker nok du skjønner det sjøl: sa Christoffer selv, og la all tvil til side for de som ikke ville forstå.

Det er mange som Christoffer i verden. I Syria som uskyldige ofre i krig, som barnesoldater i kriger verden over, i en kynisk sex- industri som stjeler barndommen til små gutter og jenter og i konsentrasjonsleirer der barn er sammen med en mamma og pappa som ikke kan beskytte dem. Alle har de et ansikt. Alle er de redde, og alle ønsker de at en voksen skulle være der for dem.

Den 10. desember 1948 vedtok De Forente Nasjoners tredje Generalforsamling Verdenserklæringen om Menneskerettighetene, og i artikkel 2 står det at enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold.

I vår verden med så mange konflikter er det lett å glemme hva det vil si å være menneske. Den grunnleggende respekten for andre. Spesielt i det offentlige ordskifte er det viktig å ikke glemme dette. Noe av det viktigste vi skal verne om er ytringsfriheten, men samtidig skal vi ikke bruke ytringsfriheten bare for å krenke andres verdier.

Vi har en utfordring i radikalisering av ungdom som velger verdier på tvers av alt hva menneskerettighetene står for. Ofte handler det om ungdommer som ikke har klart å bli en del av vårt felleskap. Men som heller finner felleskap med de som står for holdninger og verdier som er uforenlig med å bygge samfunn basert på gjensidig respekt og demokrati.

Derfor handler kampen mot radikalisering om å bygge lokalsamfunn som inkluderer alle og der dialogen med de som står på utsiden er viktig. Derfor er det flott å se mennesker som lager gode integreringsprosjekter i nærmiljøet.

Vår utfordring fremover må være å stå sammen om et nasjonalt prosjekt som bygger broer over ulike trosoppfatninger, språk og nasjonalitet basert på respekten for menneskets egenart og behov for trygghet. Skal vi klare det må vi sammen ta vare på hverandre og bry oss litt mer om hverandre når vi møtes. Der vi våger å utfordre forskjellighet.

Vi løser ikke utfordringer med radikalisering av ungdom i nærmiljøet bare gjennom å forebygge, men vi må også våge å delta på de arenaene ungdommene er.

Den finnes en minoritet i verdenssamfunnet som ikke har respekt for menneskerettighetene, men det finnes en majoritet som ønsker å etterleve dem. La oss ikke bli en taus majoritet som ser en annen vei når urett rammer andre.

Bengt Morten Wenstøb

Stortingsrepresentant Høyre