Idag legger regjeringen frem sin bebudede melding om nyuførepensjon. Lekkasjene og spekulasjonene har vært mange,men i dag får vi fasiten.

Vi blir alle syke. Noen blir også så syke at de ikke kan jobbe i det hele tatt. De skal ha uførepensjon og de skal ikke skamme seg over det. Det er viktig å presisere. Men det står ikke i motsetning til å styrke arbeidslinja.

Vi snakker mye om de som er utenfor arbeidslivet i Norge,men mindre om alle de som faktisk jobber. Og når vi snakker om dem, får mange arbeidsfolk høre at de har «drittjobber» eller utfører arbeid «som ingen andre gidder å gjøre». De som jobber hardt og står på for å starte små bedrifter, blir ofte stemplet som grådige eller selvopptatte om de lykkes. Arbeidslinja er vaksinasjonen mot alt dette.

Vi vil fortelle folk som jobber at deres innsats er verdifull, at de er hverdagshelter som Norge ikke kan klare seg uten.Det er utrolig viktig å diskutere hvordan vi skal hjelpealenemoren med tre barn som går på trygd, men det er ikkemindre viktig å diskutere hverdagen til alenemoren som står opp klokken halv syv hver morgen for å gå på jobb.

Jens Stoltenberg fremhever stadig den norske modellensfortreffelighet. På mange måter har han rett, men samtidig slår det meg at Stoltenberg snakker som om modellen først og fremst er et resultat av politisk innsats. Politikk er viktig, men bærebjelken i den norske modellen er nettopp arbeidet vi gjør. Det er det norske folk – kvinner og menn som hver eneste dag bidrar med innsats, talent og kreativitet i industrien, sykehusene eller påskolene våre – som opprettholder den norske modellen,ikke politikerne.

Jeg synes vi har grunn til å være stolte over det vi har fått til i Norge, men vi kan ikke være fornøyde. For mensvelstandsveksten for vanlige folk har eksplodert og værtformidabel de siste tiårene, er det også flere og flere som faller utenfor.

Andelen uføre har også økt kraftig de siste 20 årene. Det er en fallitterklæring for systemet at vi støter stadig flere mennesker ut av arbeidslivet.Det som bekymrer aller mest, er at flere og flere unge aldri kommer inn på arbeidsmarkedet.Økningen i rekrutteringen til uførhet er størst blantunge, og unge mennesker er overrepresentert på sosialhjelpsstatistikken.

Det finnes ikke noe mindre verdig enn et system som tror at jobben er gjort bare flest mulig får en månedlig sjekk i posten. Vi vet at deltagelse i arbeidslivetgir uavhengighet, fellesskap og tilhørighet.Regjeringens uførepensjon må derfor støtte opp omarbeidslinja som Høyre og Arbeiderpartiet tidligere harstått sammen om. Regjeringspartiene har invitert Høyre til å støtte reformen, men det er umulig dersom SV har fått gjennomslag for sin tradisjonelle motstand mot arbeidslinja.

Høyre har fem grunnleggende utgangspunkt når uførereformenskal behandles:

  1. For det første vil vi sikre at de som er for syke til å jobbe fortsatt får en anstendig uføreordning å leve av.
  2. For det andre må reformen sikre at det lønner seg mer åjobbe. Høyre ønsker mer fleksible systemer slik at flere kan jobbe mer, særlig de som er syke i noen perioder, men friske i andre.
  3. For det tredje må uførereformen være rettferdig også fordem som fortsatt står i arbeidslivet. Høyre kan ikke godta et system hvor en som uførepensjonerer seg i 60-års alderen får høyere pensjon resten av livet enn en som står i jobb. Det må lønne seg å jobbe og det må lønne seg å stå lenger i jobb.
  4. For det fjerde mener Høyre at vi trenger en kraftig,forsterket innsats for å hindre unge i å bli uføre. Allemennesker fortjener en ny sjanse, også unge som blir ellerer syke.
  5. For det femte vil Høyre se på de såkalte tilleggsytelsene,herunder barnefradragene. Disse ytelsene er viktige for åforhindre blant annet barnefattigdom, men de kan også gjøre at det blir mer lønnsomt å ikke jobbe enn å jobbe for foreldre som har store barnekull. Arbeidslinja er ikke et sosialøkonomisk regnestykke, det er et verdistandpunkt. Uførereformen må styrke arbeidslinja, ikke svekke den.