Innlegg fra Linda Chatrine Hofstad, leder for Høyres kvinneforum

Parolene i 8. mars-toget for noen år siden kan oppsummeres som følgende: Stopp pensjonsreformen; Nei til Barbie-tyranniet; 6 timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon; Lev lesbisk –spreng kjernefamilien. Det er god grunn til å stille spørsmål om kvinner oppfatter disse sakene som det viktige i deres hverdag. Når man opplever synkende oppslutning om kvinnedagen, er svaret enkelt nok. Det synes de ikke.

Kvinnespørsmålene i dag ser helt annerledes ut enn de gjorde for 100 år siden. Dette kommer først og fremst av at mye har forandret seg. Idehistorisk sett har også liberalismen gått hånd i hånd med feminismen og utfordret tradisjonelle strukturer. Stemmerett, ytringsfrihet og religionsfrihet er alle sentrale, liberale verdier for et fritt menneske. Uten dem kan heller aldri kvinnen bli likestilt med mannen.

Men har vi ikke nå kommet så langt vi kan ved bruk av lovverket? Vi har de samme lovfestede rettigheter uavhengig av kjønn. Men likevel finnes det urettferdighet som gjør at menn og kvinners vilkår ofte kommer ulikt ut. Det kan virke som om det kreves mer enn lovparagrafer. Det handler om holdninger og respekt, om hvordan vi behandler og omgås hverandre. Menneskers idealer og vurderinger er langt vanskeligere å påvirke enn lovtekster, men dessverre tror alt for mange at svarene ligger nettopp der. Feminismen i 2007 handler om respekt for enkeltindividet. Den handler om retten til å være seg selv og om å bli respektert som enkeltindivid, ikke som en del av en kollektiv gruppe.

Den liberale feminismen er framtidsrettet nettopp fordi den går ut i fra det frie individ og ser individets frihet som det fremste målet. I dag oppfatter vi oss selv i mindre grad som en del av en gruppe. Vi går hele tiden ut og inn av ulike grupper. Identiteten sitter i vår egen profil, ikke i gruppetilhørigheten. Den moderne kvinnen etterspør et samfunn som anerkjenner individuelle løsninger og stimulerer til mangfold. Hvis jeg skulle gått i 8.marstog i år, ville jeg gått under paroler som står opp for individet, valgfrihet og selvstendighet

Mitt håp er at den liberale feminisme erstatter statsfeminismen. Med statsfeminisme mener jeg en politikk som gjør alle kvinnespørsmål til noe staten skal håndtere, og en tro på at alle identifiserbare problemer kan løses med regulering og bidrag fra statskassen. Det finnes flere eksempler på dette. Ett av dem er ønsket om å øremerke 40% av Innovasjon Norges midler til kvinner. Oppfatningen av at statlige midler skal fungere som risikokapital for kvinner som vil skape egen arbeidsplass, avslører et syn på kvinnen som umulig kan overleve i et fritt marked. Kvinnen må få øremerkede bidrag fordi hun ikke evner å få tak i privat kapital for å realisere sine ideer.

Dessuten er det et mysterium hvordan man som Arbeiderpartikvinne kan spørre etter en ”aktiv næringspolitikk rettet mot kvinner”, og samtidig motsette seg all form for privatisering og entreprenørskap i den offentlige sektor? For meg som liberal feminist er dette fullstendig ubegripelig og et uttrykk for at de ikke har tro på at kvinner innenfor offentlig sektor. De som tror at kvinnen bare kan bli selvstendig gjennom statlige midler, må innse at til syvende og sist, vil kvinner kunne bli fullstendig avhengig av staten.

Uttrykket ”frihet” anvendes flittig hos de kvinnelige sosialistene. Deres innhold i dette begrepet er at kvinners frihet skal bekostes av staten. Det er ikke et moderne syn og det er tankegods som kunne vært hentet fra 100 år tilbake. Særskilte hensyn skal tas til kvinner, siden det ikke kan forventes at vi klarer oss på egenhånd.

Jeg ønsker ikke lenger å bli møtt av kommentarer som: ”dette sier eller gjør du bare fordi du er kvinne” eller ”det er du god eller dårlig til bare fordi du er kvinne”. Først når jeg blir betraktet som et enkeltindivid kommer jeg til å oppleve samfunnet som virkelig likestilt. Det er lang vei dit. I venstresidens retorikk rundt statsfeminisme er det stadig kollektivets interesse som er i fokus. Individet finnes ikke. Vil du ut av kvinnerollen, i forhold til venstresidens definisjon, har du en tøff kamp foran deg. Men så lenge de som hevder å kjempe kvinners sak kun er opptatt av å kreve spesielle rettigheter, lovreguleringer eller politikere som detaljstyrer, må vi også akseptere at vi sees på som en særegen interessegruppe.

En liberal feminisme må bygge på respekt for individet, valgfrihet og selvstendighet og disse begrepene må i fremtiden prege den Internasjonale kvinnedagen. Hvert eneste unike enkeltindivid skal respekteres i kraft av sin menneskelighet! Jeg er Linda Cathrine; med mine styrker og svakheter; og jeg vil ha respekt for meg som jeg er, rett og slett fordi jeg eksisterer. Dette ønsker jeg meg ikke bare for meg selv, ikke bare for verdens kvinner, men for alle – hvert enkelt individ. Vi er alle unike individ, med ulike behov, ønsker og drømmer. Hver enkelt må i størst mulig grad kunne velge det som passer best for seg selv. Dette er et grunnleggende behov ved å være menneske, det å tenke selv og kunne ta egne valg.

Hver og en av oss skal ha muligheten til å stå på egne ben og bygge opp våre egne liv, uten at staten skal styre oss fra vugge til grav. Det er en egenverdi i seg selv. Disse begrepene står i skarp kontrast til venstresidens sutring om den stakkarslige kvinnen som aldri kan bli selvstendig på egenhånd, men som trenger politikernes og statens hjelp. Dette er krenkende for kvinner i 2007. La oss bruke kvinnedagen til å snakke om håp og muligheter. La oss bruke kvinnedagen til å bryte trenden fra rødstrømpene og rette blikket mot framtiden. Bare på den måten kan vi få et virkelig likestilt samfunn.