Kronikk Aftenposten Morgen 23.01.2013

Av: Torbjørn Røe Isaksen, stortingsrepresentant (H), Anders Anundsen, stortngsrepresentant (Frp), Ingolf Ropstad, stortingsrepresentant (KrF), Rebekka Borsch, stortingskandidat (V)

Bakgrunnen var at de fire borgerlige opposisjonspartiene vant stortingsvalget. Dermed innledet de en ny periode etter Arbeiderpartiets massive dominans i etterkrigstiden.

Det er fristende å gjenta Røiselands ord i dag. Etter snart åtte år med rødgrønn regjering, en periode som ikke har manglet eksempler på tette maktnettverk og maktarroganse, ser stadig flere behovet for fornyelse. Derfor blir spørsmålet ved høstens valg om vi skal ha fire nye år med de rødgrønne, eller om vi trenger en ny regjering med nye ideer. Alle de fire opposisjonspartiene har derfor gitt klar beskjed:

Vi ønsker, og Norge trenger, en ny regjering etter valget i 2013, med en klarere ideologisk forankring, en mer fremtidsrettet politikk og med borgeren som utgangspunkt.


Forskjellige historier

Det er fire partier med forskjellige historier. Ett parti ble dannet som en konservativ reaksjon på den fremvoksende radikale liberalismen, et annet har sitt opphav nettopp i denne liberalismen. Ett parti brøt ut av den liberale fold fordi den kristne kulturarven ikke ble godt nok ivaretatt, et annet ble grunnlagt i protest mot hele etablissementet, mot økende skatter og avgifter.

Partiene representerer også fire ideologiske tradisjoner. Frp bekjenner seg til en liberalistisk tradisjon hvor enkeltmenneskets frihet står sentralt, Venstre til en sosialliberal tradisjon med maktspredning som kjerne. KrF bygger på kristendommens menneskesyn, nestekjærlighet og forvalteransvaret, mens Høyre sogner til en liberalkonservativ tradisjon som vil balansere hensynet til frihet med sosialt ansvar.

Et nytt flertall må finne sammen i så mange små og store politiske spørsmål som mulig, i alle de praktiske sakene som utgjør dag-til-dag-politikken. Men en politikk uten himmel blir lett retningsløs og så motløs, uten evne til å manøvrere stødig gjennom politikkens mange daglige krav.

Ideer som forener

Det finnes noen grunnleggende ideer som forener både liberale, konservative, liberalister og kristendemokrater. Disse ideene er grunnlaget for politikken til et ikke-sosialistisk flertall:

Styrk fellesskapene, ikke bare staten: Det er bred enighet om de mange viktige oppgavene offentlig sektor har i Norge, som å sikre skolegang til alle, tilgang til et helsevesen av topp kvalitet uavhengig av folks inntekt, en verdig eldreomsorg, lov og orden etc. Allikevel er det en ulik ideologisk tilnærming mellom de rødgrønne og opposisjonen.

Statsminister Stoltenberg snakker ofte om fellesskapet, men bruker begrepet som et synonym for offentlig sektor. Da glemmer de rødgrønne de mange små og store fellesskapene som utgjør det store fellesskapet: familier, lokalsamfunn, frivillige organisasjoner, religiøse samfunn og frie institusjoner. Åstyrke fellesskapene innebærer ikke bare å sikre dem økonomisk handlingsrom, men også frihet og mulighet til å bidra, og en skepsis til at statlig detaljstyring er løsningen på alle problemer.

Spre makten, snu pyramidene: «Makten må være delt for at mennesket skal være fritt». Professor Torkel H. Aschehoug oppsummerte kjernen i det liberale demokratiet; at også staten må akseptere begrensninger av egen makt. Åspre makten er å åpne for mer mangfold, økt lokal tilpasning og selvstyre. Det må samtidig bety at mindretallets rettigheter må styrkes, også på Stortinget. Det innebærer mer åpenhet og innsyn og færre prosesser bak lukkede dører.

Maktspredning betyr også at politikernes gode intensjoner ikke alltid kan legge føringer for hva frie institusjoner skal foreta seg. Både friskoler, universiteter og kulturinstitusjoners uavhengighet må vernes - nettopp fordi fristelsen til overdreven politisk styring kan bli stor.

Generasjonsregnskapet: Vi har et ansvar for de som lever i dag og for kommende generasjoner, både økonomisk og økologisk. Økonomisk gode tider har gitt Norge et enestående politisk handlingsrom, men mulighetene er ikke blitt brukt godt nok av de rødgrønne.

En økende andel av våre ressurser går til løpende forbruk i dag. Samtidig forsømmes investeringene i det som gir velstand på sikt. Varig velferd forutsetter investeringer i utdanning, infrastruktur og forskning - og stadig fornyelse av offentlig sektor.

Større valgfrihet, mer mangfold: Mennesker er ulike og tar ulike valg. Maktspredning gir i seg selv mer valgfrihet og mangfold fordi flere beslutninger desentraliseres. Noen beslutninger kan overlates til de folkevalgte i hver kommune, noen til familier og enkeltpersoner, andre til frivillige organisasjoner eller næringsliv. Enkeltmennesket må settes i sentrum. Selv om mye har skjedd på valgfrihetsfronten de siste tiårene, preges fortsatt de rødgrønne av en dyp skepsis til å la folk velge selv. Det er tydelig i familiepolitikken, i skolepolitikken og i velferdspolitikken. Økt valgfrihet innebærer ikke at det offentlige abdiserer, men at borgerne får større innflytelse over de tilbud som deres egne skattepenger finansierer. Systemet skal tjene borgerne, ikke omvendt.

En sterkere stat for dem som trenger det mest: Det norske velferdssystemet er stort og omfattende, og et nytt flertall vil også ivareta den brede middelklassevelferden gjennom skattefinansierte velferdsordninger. Samtidig ser vi at mange av de som trenger det offentlige mest ikke får hjelpen de trenger. Antallet uføre øker, vi har lange køer i psykiatrien og helsevesenet, sysselsettingen blant funksjonshemmede faller og Regjeringen som skulle «avskaffe fattigdommen med et pennestrøk» har i stedet gitt flere barn som lever i fattigdom.

Velferdsstaten svikter sin mest grunnleggende oppgave, å gi hjelp til dem som trenger det mest.

Dagens sosialpolitikk bidrar til å forsterke forskjellene i Norge. Denne utviklingen må vi snu med hjelp av alle gode krefter. I et moderne velferdssamfunn er det samspillet mellom stat og kommuner, frivillige fellesskap og den enkeltes ansvar for sine nærmeste som løfter de svakeste og skaper trygghet og gode tjenestetilbud.