Går verden fremover? Ja, stort sett. Er teknologiske nyvinninger et gode? Ja, de er oftest en forutsetning for fremgang. Er all bruk av teknologiske fremskritt bra? Nei, selvsagt ikke. Forutsetningen er at de som behersker teknologien, har vett nok til å vite når de skal bruke den, og når de ikke skal bruke den.

Nå har regjeringen bestemt at den vil prøve ut en ordning hvor du kan sitte hjemme ved pc-en din og avgi stemme ved kommunevalget. Du får en pinkode, og så sender du inn stemmen med et tastetrykk. Akkurat som når du leverer selvangivelsen eller betaler regningen på boken du glemte å avbestille i Bokklubben. Man må jo være moderne, vet De.

Uten særlig offentlig debatt har regjeringen besluttet at elektronisk stemmegivning fra hjemme-pc-en skal skje i ti kommuner og én bydel i Oslo ved valget i 2011.

«Dette er bra for folk som bor i utlandet,» forteller kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete til Helgeland Arbeiderblad og forsøker å virke logisk.

Er vi ikke blitt avanserte? tenker de kanskje i departementskontoret. Og i den grad statsråden har tenkt, så tenker hun vel at hun vil utvide demokrati og samhandling til stuer og hjemmekontor og aktivisere folket, spesielt de som surfer på nettet i stedet for å bevege seg bort til nærmeste valglokale. Velgeren skal slippe å reise seg fra stolen og samtidig få mulighet til å søke råd og hjelp fra den nære familie under stemmegivningen.

Er dette virkelig gjennomtenkt? I så fall er det ille fatt med tenkningen. Derimot skal vi ikke se bort fra at det er velment, men selv de dummeste ting kan ha de beste hensikter.

Riktignok skal regjeringen evaluere forsøket før Stortinget innfører ordningen i hele landet. Det bør ikke Stortinget gjøre. Tvert imot. Ordningen bør avvikles. Forsøket lar seg ikke evaluere. Hvordan i all verden skal noen kunne undersøke om stemmegivningen på hjemme-pc-en skjedde uten utilbørlig press fra andre?

En avdød gammel slektning fortalte om den gangen han sto utenfor valglokalet som guttunge, og folket skulle stemme ja eller nei til brennevinssalg i Norge:

Da kom det en matrone med en ektemann på slep. Hun tok to nei-sedler og ga den ene til mannen, som deretter snappet til seg en ja-seddel uten at fruen så det. Kanskje gikk fruen i graven i den tro at de begge hadde stemt for forbudet mot sterkere viner i Norge, mens ektemannen kunne glede seg over at han hadde bidratt til det motsatte uten å få represalier hjemme. Det er noe av hensikten med hemmelige valg.

Det jeg nå skriver, virker sikkert gammeldags, men likevel:

Da vi ungene spurte hva mor og far hadde stemt, fikk vi kontant til svar at det var hemmelig valg. Etter som årene gikk, kunne nok kombinasjonen av Aftenposten og Morgenbladet i postkassen antyde en retning, men likevel: Hva som skjedde i stemmeavlukket var og ble en privatsak, og det er poenget. Ja, det er ikke bare et poeng. Det er en rettighet.

Ved hvert valg må valgfunksjonærer i Oslo avvise menn som vil bli med kone og døtre inn i avlukket for å «hjelpe til» under stemmegivningen. Problemet er ikke blitt mindre etter at vi har fått stadig flere innbyggere fra land med mindre likestilling og kortere demokratiske tradisjoner enn vi er vant til. Skjønner ikke ministeren og hennes kolleger at systemet med hemmelig valg i et valglokale er en beskyttelse for alle som kan utsettes for press til å stemme annerledes enn de selv ønsker? Skjønner hun ikke at det hun roser som «effektivt og billig» i noen familier kan virke som et skritt tilbake mot den tid da det bare var familieoverhodet som hadde stemmerett?

Men, ikke for det: Hjemme hos meg vil kommunalminister Navarsete nå bidra til å løse et mulig mysterium: Jeg har aldri vært dønn sikker på hva samboeren egentlig har stemt. Riktignok sier han at han stemmer det samme som meg, men hva vet jeg? Det kan jo være en taktisk manøver av hensyn til husfreden? Samboeren er ikke spesielt god med knotter, så når det blir elektronisk stemmegivning fra hjemme-pc-en, kan jeg tilby kyndig veiledning samt noen avgjørende råd.

Jeg har aldri hatt en overdreven tiltro til Senterpartiets prinsipielle tenkning, og smørprisen er vel fortsatt viktigere enn noen demokratiske prinsipper. At Frp-leder Siv Jensen støtter forsøket, er vel heller ikke overraskende: Man har et prinsipp til man får et nytt. Men hvordan kan Arbeiderpartiet være med på å undergrave en rettighet som er uløselig knyttet til den allmenne stemmeretten? Og hvordan kan det ha seg at partier som kaller seg radikale, ikke ser at avlukket i valglokalet er den eneste sikre garantien for at den svake ikke lar seg presse av den sterke?

Hemmelig valg er en selvfølge i alle siviliserte demokratier. La oss ikke uthule dette prinsippet. Det er like viktig at stemmegivningen er hemmelig overfor familien som overfor naboen eller arbeidsgiveren.

Denne artikkelen sto på trykk i Morgenbladet 12. februar 2010

Hva mener du? Debatten går på Høyres Facebook-sider.