Av Nikolai Astrup, stortingsrepresentant for Høyre (publisert i Nationen 7. april)

EU har lenge vært den viktigste politiske arenaen i vår del av verden, men den sikkerhetspolitiske dimensjonen har ikke vært fremtredende. Før nå. Russlands fremferd i Ukraina utfordrer våre prinsipper om rettstat og demokrati på vårt eget kontinent.

Derfor har møtene mellom utenriksministrene i EU vært hyppige det siste året. Den sikkerhetspolitiske kalibreringen i Europa foregår i økende grad mellom EUs medlemsland og i direkte kontakt mellom EU og USA. Det bør være et tankekors for et land som baserer sin utenriks- og sikkerhetspolitikk på medlemskap i NATO og utenforskap i EU.

Det siste året har EU avholdt 20 utenriksministermøter. NATO har til sammenligning hatt tre slike møter. Når USAs fremste sikkerhetspolitikere reiser til Brussel, så er det for å snakke med EU. NATO avlegges en visitt på vei tilbake til flyplassen.

Det betyr ikke at NATO har mistet sin relevans. NATO er fortsatt den viktigste sikkerhetspolitiske bærebjelken i vår del av verden. Som forsvarsallianse er den uvurderlig for et kontinent der enkeltlands evne til å forsvare eget territorium er begrenset, og i noen tilfeller helt fraværende. Små land, som Norge, kan yte verdifulle bidra til NATO gjennom våre spesialstyrker, som er blant de beste i verden på mange viktige felt. Regjeringens opptrapping av forsvarsbudsjettene er innrettet mot å heve vår evne til å bidra ytterligere, ikke minst gjennom beslutningen om å kjøpe nye jagerfly. Strukturen i forsvaret er likevel bygget på at andre land lever opp til den kollektive forsvarsforpliktelsen som NATO er tuftet på. Vi kan ikke forsvare landet med spesialstyrker. Til det trenger vi våre venner i NATO.

NATO-landenes felles ansvar for sikkerheten i Europa og Nord-Amerika står fortsatt sterkt. Men sikkerhetspolitikk handler om mer enn forsvarspolitikk. Det sitter langt inne å svare militært, når Russland annekterer en del av et annet land. Og når svaret ikke nødvendigvis er militært, ser vi at EU tar en stadig større lederrolle i sikkerhetspolitikken. Dette ordskiftet er ikke Norge en del av, men samtidig er det helt unaturlig for Norge å velge en annen respons enn den EU legger opp til. EU-landene er våre nærmeste venner, gode allierte og viktigste handelspartnere. Vi har en åpenbart egeninteresse i å knytte oss tett opp mot EU på dette området, som på så mange andre områder. Norge inngår derfor i Eus forsvarssamarbeid. Vi deltar, fra tid til annen, i EU-ledede operasjoner, selv om vi ikke er medlemmer i EU. Vi gjør det fordi det er i Norges interesse. Et eksempel er da Norge sendte fregatten Fritjof Nansen til Adenbukta for å bekjempe pirater utenfor kysten av Somalia. Nær tusen norskkontrollerte skip passerer gjennom dette området hvert år. Det var derfor helt naturlig at Norge bidro i dette viktige arbeidet, selv om de norske marinagastene måtte bære EU-flagget på skulderen.

Vi er ikke en øy i Europa, verken i bokstavelig eller overført betydning. Det gjelder i sikkerhetspolitikken, som det gjør i økonomisk politikk, flyktningpolitikken og energi- og miljøpolitikken. Vi er nært knyttet til det indre markedet i Europa gjennom EØS-avtalen. Nær 80 pst av vår eksport går til EU-land. Det meste av gassen vår eksporteres til Europa. Vi er tilknyttet den europeiske kraftpolitikken gjennom både EØS-avtalen og fysiske mellomlandsforbindelser til Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland og etter hvert Storbritannia. Flyktningkatastrofen i Sør-Europa berører også oss, både emosjonelt men også i form av økt tilstrømming av asylsøkere. Utfordringene i Europa løses ikke i ensomhet, men gjennom samarbeid. Norge må delta aktivt der vi kan. Først og fremst fordi vi må ta vår del av ansvaret for det kontinentet vi er en del av, men også fordi det er i Norges interesse å bidra til å løse våre felles utfordringer.