av Oluf Ulseth

Europadirektør i Statkraft AS og tidl statssekretær i Olje- og energidepartementet (H)

Spørsmålet om etablering og utforming av en europeisk energipolitikk har fått stor oppmerksomhet. Dette er særlig som følge av vesentlig høyere oljepriser enn tidligere, en økt bekymring for klimautfordringen, og de politiske og økonomiske konsekvensene av en større importavhengighet for energi til EU. I tillegg er det en erkjennelse av at Europas konkurranseevne avhenger av velfungerende kraft- og gassmarkeder. Til tross for lange politiske prosesser gjenstår det fremdeles mye før dette er en realitet. Den påbegynte liberaliseringen av de europeiske energimarkedene er ikke fullført.

Klima- og energipolitikk samler

Samlet sett har klima- og energispørsmålene skapt et nytt rom for europeisk samordning og felles politikk, og EU har lykkes med å vise en tydeligere europeisk rolle som en del av løsningen på disse utfordringene. Toppmøtets vedtak i mars tok utgangspunkt i en meget bred og omfattende "energipakke" av politikkdokumenter som EU-kommisjonen fremla 10. januar 2007. Med dette la Kommisjonen frem en helhetlig politikk for å balansere og forene målene om konkurranseevne, bærekraft og forsyningssikkerhet. I tillegg til nye klimamål, ble det fremlagt mål om at 20 % av energiforbruket i 2020 skulle komme fra fornybare energikilder, at energibruket skulle effektiviseres med 20 % i forhold til den ellers forventede utviklingen, og at andelen biodrivstoff skulle nå 10 % i 2020.

Skal redusere med 20 % innen 2020

Det kanskje viktigste enkeltvedtaket er at EU påtar seg en ensidig forpliktelse til å redusere klimagassutslippene med 20 % i 2020 (ift 1990-nivå) uavhengig av hva andre land gjør. Dette er et kraftig signal om politisk vilje for å oppnå en global avtale i forlengelsen av Kyoto-avtalen. EU har samtidig lagt ambisjonsnivået til 30 % lavere enn 1990-nivå, dersom også andre industriland er med. Kanskje vel så viktig som de politiske signalene er likevel den økonomiske effekten av vedtaket. En videre satsing på et europeisk klimakvotemarked og et bindende ensidig mål om reduksjoner gjør at EU i realiteten etablerer et globalt marked for CO2-kvoter frem til 2020.

Dette betyr at tilliten til at det vil finnes et finansielt marked for utslippsretter også etter Kyoto-periodens utløp i 2012 er vesentlig større enn før. Dette kan alene bøte på en av de mest akutte mangelvarer knyttet til Kyoto-avtalen - lite forutsigbarhet og langsiktighet etter 2012. Det er likevel ikke slik at dette reduserer behovet for en ny Kyoto-avtale, og EUs nye og ambisiøse mål øker sjansene for et bredere globalt system.

Overaskende vedtak

Vedtaket om et bindende mål om 20 % fornybar energibruk i 2020 var den største overraskelsen ved EUs toppmøte i mars. Det innebærer en svært ambisiøs målsetting i forhold til dagens nivå på litt over 6 % (2005) og forventet vekst i energibruk i årene fremover. Enighet om en høy andel fornybar energi betyr likevel ikke at alle vanskelige spørsmål i oppfølgingen av dette er løst - de ble utsatt. Hvordan byrden skal fordeles mellom medlemslandene er en av de politisk mest krevende oppgavene. Valg av virkemidler for å nå målene blir også avgjørende. Det finnes i dag et mylder av støtteordninger på tvers av Europa for fornybar energi. Det må antas at kostnaden for medlemslandene ved å nå de nye målene med dagens virkemidler vil bli så høy at vi kan forvente en ny diskusjon om behovet for mer harmonisering av støttesystemer på tvers av land.

Energipolitikk

Når EU for snart syv år siden satt som mål å bli den mest konkurransedyktige økonomien i verden, var det å sikre velfungerende kraft- og gassmarkeder ett av de viktigste tiltakene. Til tross for omfattende liberalisering, med nytt lovverk i alle EUs medlemsland, viser en bred gjennomgang av status at det ennå er langt igjen. Målet om at enhver borger eller bedrift fritt kan velge energileverandør innen EU er nå utsatt fra 2007 til 2009, uten at dette fremstår som særlig mer realistisk av den grunn. Det er likevel grunn til å understreke at det er gjort store fremskritt, og at de europeiske kraft- og gassmarkedene i dag er vesentlig mer åpne enn før. Samtidig er det så langt ikke oppnådd den samme enighet om å fullføre liberaliseringen av energimarkedene som på andre områder innen klima- og energipolitikken. Et av de mest konfliktfylte områdene er spørsmålet om behovet for et eiermessig skille (ownership unbundling) mellom konkurranseutsatt kraftproduksjon og monopolregulerte nett (sentralnett). Så langt har særlig land som Tyskland og Frankrike strittet i mot dette. For å nå målene om bedre fungerende markeder på tvers er det også et spørsmål om hva slags tiltak som kan bidra til sterkere koordinering og økte investeringer i overføringskapasitet. Ikke overraskende foreslår EU-kommisjonen en sterkere europeisk struktur og mer forpliktende samarbeid mellom de ulike lands energimyndigheter. Oppfølgingen av de fremlagte forslag forventes å resultere i justeringer av eksisterende og evt nye direktiver innen energiområdet, som understreker at det gjenstår mye av den politiske prosessen frem til vedtak på detaljnivå.

Økt teknologifokus

Utvikling av en europeisk energipolitikk i lys av nye utfordringer har også gitt seg utslag i endrede prioriteringer i forhold til ulike teknologier. I tillegg til nye mål for fornybar energi har både kullkraft og kjernekraft fått vesentlig større oppmerksomhet enn for bare få år siden. Her settes importavhengighet av gass (fra Russland) opp mot forsyningssikkerhet i Europa. I tillegg gjør økt bekymring for klimautslipp at atomkraft i dag oppfattes som et alternativ også på lang sikt. Det første utslaget av dette finner en rundt politiske debatter om reversering av planlagte nedstegninger av kjernekraftverk i land som Tyskland og Romania. I bla Storbritannia pågår det en bred debatt om hvilken rolle atomkraft skal ha fremover. For kullindustrien har optimismen rundt fangst og lagring av CO2 gjort at kull nå også oppfattes som å være en del av fremtidens energiforsyning i Europa. For norske energiinteresser kan det være et tankekors at det er få på innsiden av EU som taler gassens sak, ikke minst i forbindelse med kraftproduksjon. Til tross for stor tillit til norske gassleveranser er det Gazprom og Putin som dominerer det mentale bildet av gass som fremtidig energikilde i Europa.

Langsiktig energiforskyvning

Spørsmålet om fangst og lagring av CO2 er av EU-kommisjonen løftet opp som et av de viktigste temaene knyttet til Europas langsiktige energiforsyning, og det planlegges store teknologiutviklingsprogrammer sammen med inntil 12 demonstrasjonsanlegg for fangst og lagring. Det er antatt at hovedtyngden av disse anleggene vil være knyttet til kullkraft, og en rekke av de store kullaktørene, som Vattenfall og RWE (Tyskland), er allerede i gang med prosjekter for dette.

Videre spørsmål

EUs utvikling av en helhetlig energi- og klimapolitikk har sammen med flere viktige og bindende vedtak revitalisert hele EU-samarbeidet. Det er både viktig gjennom høy relevans for medlemslandene og gjennom det å gi EU en tydelig rolle og stemme i den globale debatten. I det videre arbeid med utviklingen av politikk og regelverk innen klima- og energiområdet i EU er det flere viktige spørsmål:

  • Grad av støtte til fortsatt liberalisering av de europeiske kraft- og gassmarkedene.
  • Utformingen av rammebetingelsene for det europeiske kvotemarkedet etter 2012.
  • Oppnå enighet om byrdefordeling mellom medlemsland for å nå 20 % fornybar energibruk i 2020, og et sett av felles virkemidler for å oppnå dette.

Fra et norsk ståsted kan det virke ganske paradoksalt at landet med de største energiressursene innen EØS-området i svært begrenset grad setter premissene for politikkutformingen.

Det understreker likevel betydningen av å engasjere seg i den europeiske debatten på dette området. Norge bør med unike energiressurser, bred kompetanse, lang erfaring med åpne kraftmarkeder, og høy oppmerksomhet rundt klimaspørsmål ha de beste forutsetninger for å kunne bidra i den videre ut