Av Stian Berger Røsland (H) og Nikolai Astrup (H), småbarnsfedre

I den senere tid har også kommentatorene i flere av landets aviser oppdaget Høyres standpunkt. Det skaper debatt, men også et behov for å nyansere. Høyre vil ikke fjerne pappapermisjonen. Vi synes det er positivt at far er hjemme med barnet i permisjonstiden, og for vår del kan han gjerne være hjemme lenger enn de 14 ukene regjeringen har forbeholdt far.

Høyres hovedpoeng er at vi ønsker å likestille foreldrenes rettigheter som omsorgspersoner. Det betyr at utover de første seks ukene etter fødselen, der det av medisinske årsaker er åpenbart at mor må være hjemme, bør foreldrene fritt kunne fordele permisjonen seg i mellom. Med Høyres politikk kan far ta ut mer pappaperm enn i dag, eller mor kan ta ut mer mammaperm.

Vinneren med Høyres politikk er barnet, som i motsetning til i dag ikke blir skadelidende dersom mor eller far ikke får tatt ut «kvoten» staten har bestemt at de skal ha. I dag mister mor retten til fars foreldrepermisjon dersom far ikke benytter den fullt ut, og far mister retten til mors permisjon dersom hun ikke benytter den fullt ut. Barnets interesser er det sørgelig få som berører i debatten.

Mange mener fedre vil slutte å ta ut foreldrepermisjon dersom staten ikke «tvinger» dem til å være sammen med sine barn i 14 uker. Dette kommer kanskje overraskende på 68’ere, men vi kjenner ingen fedre i vår generasjon som må tvinges til å være gode omsorgspersoner for sine barn. For virkeligheten er at 68’ernes egne sønner vil ha pappaperm av fri vilje, til glede for både seg selv og sine barn.

Vi mener at fars omsorg har en egenverdi som ikke skal settes i sammenheng med annet enn det å være far. Det er en egenverdi i at far er hjemme med sine barn når de er små. Moderne menn er opptatt av å være sammen med barna sine, uavhengig av blå eller røde regjeringer.

Et argument som ofte brukes mot å fjerne mødre- og fedrekvoten, er at fedre er uunnværlige på jobb. Det vil bli vanskeligere å overbevise arbeidsgiver om at far skal være hjemme. Selv Kristin Skogen Lund, sjefen for alle arbeidsgiverne i landet, bruker dette som argument. Det er nødvendig å stille seg spørsmålet om det egentlig er vanskeligere for menn å si at de skal være borte i noen uker, mens kvinner må fortelle arbeidsgiver at de skal være borte i ett år? Samtidig har vi forståelse for at små bedrifter og arbeidsplasser der kulturen ennå ikke er etablert kan møte andre forventninger enn å ta ut pappapermisjon. Da er det nødvendig at både NHO og politikere sammen jobber for å skape nye forventninger.

I en tid der kvinner gjør det best på skolen, er overrepresentert på de fleste høyere utdanninger og inntar sjefsjobber på alle samfunnets arenaer, vil normene endres. Vi tror og forventer at arbeidsgivere setter like stor pris på menn som kvinner i arbeidslivet. Det at far er hjemme, gjør det mulig for mor å gå tilbake i jobb. Alle vet at mor er pliktoppfyllende og effektiv – ikke minst arbeidsgiverne.

Et annet argument som brukes er at alle menn må kunne prioritere å være hjemme i 14 uker, og derfor er ikke fedrekvoten tvang, men tilrettelegging. Det er enkelt å si for to akademikere med kontorjobb eller stortingsrepresentanter med varamann. I virkelighetens verden kan det være gode grunner til at både mor og far må tilpasse hverdagen annerledes enn det statens rødgrønne kvoter tilsier. Hvis mor er fysioterapeut med egen praksis vil det være kroken på døren å være hjemme i 14 uker. Da vil det være mer hensiktsmessig at far med fast stilling i en større virksomhet tar mesteparten av permisjonen. På samme måte finnes det gode grunner til at far av og til ikke får tatt ut hele permisjon, og ønsker å overlate noe mer til mor.

Enkelte mener at det er legitimt for staten å detaljstyre familielivet av hensyn til overordnede samfunnspolitiske og økonomiske hensyn, så lenge staten har betalt for permisjonen. Til det kan vi minne om at staten, det er oss skattebetalere det. Det at noe er finansiert over skatteseddelen kan ikke automatisk innebære en blankofullmakt til å detaljstyre folks hverdag. Det må være grenser for hva som skal være politikk.

Norske familier trenger ikke en politisk tvangstrøye for å velge ”riktig”. For Høyre handler foreldrepermisjon om å gi familier tid til omsorg for barnet. Likestilling handler om lik rett og like muligheter for de voksne til å velge. Høyres løsning er derfor verken likestillingsfiendtlig eller en reise tilbake i tid. Forskjellen på Høyre og de rødgrønne er at vi har tillit til at familiene greier å finne ut dette selv.

I motsetning til de rødgrønne mener vi at den moderne mannen i 2013 ikke må tvinges til å være sammen med sine barn. Vi tror heller ikke at arbeidsgivere synes menn er så fryktelig mye mer verdifulle enn kvinner. Vi tror norske familier vil velge det som er riktig for dem. Det er ikke alt som bør være politikk, og ikke alle spørsmål som bør måles i kroner og øre. Mennesket er mer enn tannhjul i storsamfunnets maskineri.

Spørsmålet velgerne bør stille seg nå er: Hvem skal bestemme – familien eller staten?

Denne kronikken sto på trykk i Aftenposten mandag 5. august.