Av Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre (publisert i Dagsavisen 4. august 2014)

I innlegget «Ulikhetens sommer» angriper Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, regjeringen for å bruke de største skattelettene til dem med størst arv og med størst formue.

Innlegget dreier seg i hovedsak om at Ap-lederen har lest årets snakkis fra den franske økonomen Thomas Piketty, der han kan forsikre om at vi som ikke er så smarte som han, fortsatt kan ha utbytte av boka. Ikke trenger vi å lese alle kapitlene heller.

Men innlegget understøtter det vi har hørt fra Arbeiderpartiet på Stortingets talerstol helt siden regjeringsskiftet i fjor høst – at formuesskatten og arveavgiften er de mest effektive måtene å beskatte for å utjevne forskjeller. Jeg kan ikke tolke dette annerledes enn at Arbeiderpartiet vil og skal gjeninnføre begge deler. Det er jo dumt å finne andre måter å beskatte på enn det som er mest effektiv, skulle jeg tro.

Etter årevis med utskjelling for å ønske å fjerne formuesskatten ønsker jeg å dele historien om min mormor. Hun forlot familie og venner på gården i Nord-Norge for å søke arbeid i Oslo etter krigen. Der fikk hun tjeneste som pike hos en legefamilie på Grünerløkka. Hun påstår at hun med stor beundring var på hils med Werna Gerhardsen.

Mormor foretok ikke noen klassereise. Hun gikk fra tjenestepike, til værelsespike på hotell og derfra opp i gradene som servitør, et yrke hun avsluttet sitt yrkesaktive liv i. Da mormor fikk høre at jeg hadde meldt meg inn i Høyre, sa hun: «Æ huske da han Willoch kom til makta. Æ fikk meir igjen på lønninga mi».

Hun husker at hun kunne kjøpe en varm vinterkåpe på en lønning, i stedet for å måtte spare fra en måned til den neste. Hun husker også at hun som enslig kvinne kunne kjøpe seg et bedre sted å bo etter at Høyre deregulerte boligmarkedet i Oslo. Nå bor hun på en treroms i Groruddalen, der jeg vokste opp. Dette er jo helt i tråd med det Jonas Gahr Støre mener at er Pikettys sentrale poeng, nemlig at politikk er avgjørende i økonomien.

Dette skjønte markedsøkonomiens far, Adam Smith, allerede for 238 år siden. Han beskrev hvordan markedene tilpasser seg og tar klare signaler, enten det gjelder endringer i hvordan folk forbruker eller politiske vedtak. Det er de mange, ukoordinerte endringene aktørene foretar seg på signaler fra markedet eller politikken som er «markedets usynlige hånd». Disse ukoordinerte markedstilpasningene kan gi utilsiktede og uheldige utslag på selv de mest velmenende politiske «signaler».