Av Fiskeriminister Elisabeth Aspaker (H) (publisert i Bergens Tidende)

Oppdrettsnæringen er utpekt som en av næringene i Norge med størst vekstpotensial i årene fremover. Regjeringen vil legge til rette for denne veksten. I dag møter jeg oppdrettsnæringen og andre interesserte her i Bergen til innspillsmøte om hvordan vi skal skape en bærekraftig oppdrettsvekst. Møtet er et ledd i arbeidet med stortingsmeldingen om vekst i havbruk som kommer neste vår.

Det er flere grunner til at regjeringen vil legge til rette for en videreutvikling av havbruksnæringen. For det første: Laks er mat, og verden trenger mer mat i årene fremover. Verdens matvareorganisasjon (FAO) har beregnet at den samlede produksjonen av mat må økes med 60 prosent frem mot 2050 for å holde tritt med befolkningsøkningen. De er samtidig klare på at den største veksten må komme fra oppdrett. Potensialet for økt matproduksjon på landjorden er begrenset. Vi kan heller ikke tømme havet for vill fisk.

Hver dag havner norsk sjømat på 31 millioner tallerkener verden rund. Selv om vi er verdens nest største sjømateksportør, vil vi aldri kunne mette hele verden. Vårt viktigste bidrag til global matforsyning er kunnskap. Norsk havbruksnæring ligger i verdenstoppen når det gjelder teknologi og fiskehelse. Ett eksempel er utvikling av vaksiner som har fått ned antibiotikabruken til et minimum.

Det er fullt mulig å mene at husdyrhold bør avvikles og at verdens befolkning skal over på plantekost. Det er ikke regjeringens politikk. Vi mener husdyrhold skal være en del av matproduksjonen. Da er det gode grunner til å satse på havbruk.

Oppdrettsfisk er mer bærekraftig enn andre husdyr. I motsetning til grisen og kyllingen, bruker laksen langt mindre fôr for å produsere ett kilo kjøtt, rett og slett fordi den er vekselvarm og ikke bruker energi på kroppsvarme.

Fisk er sunt. Helsemyndighetene både i Norge og andre land anbefaler befolkningen å spise mer fisk, ikke minst fet fisk som laks og ørret. Som de aller fleste matvarer, inneholder også fisk fremmedstoffer. Det kan være miljøgifter fra sjøen eller plantevernrester i fôret. Likevel er det slik at summen av de gode stoffene langt overstiger de negative. Det farligste med fisk er å ikke spise den.

For det andre: Norge trenger å utvikle sterke næringer som gjør oss mindre oljeavhengige. De marine næringene er pekt ut som en av næringene der vi kan være i verdenstoppen. Norsk næringsliv vinner ikke VM i å være billigst, vi må være best. I dag spises det sushi verden rundt med norsk fisk. Norsk laks har i møte med japansk kultur skapt en global mattrend.

Det er en ganske fantastisk historie når vi vet at det hele startet på et laboratorium på Ås en gang på 70-tallet av forskere på grisefôr. Det forteller meg at dette er en næring med stor innovasjonskraft. Rapporten fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) og Norges Tekniske Vitenskapsakademi (NTVA), «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050», mener det er potensial for en seksdobling av verdiskapingen i de marine næringene frem mot 2050. Havbruk vil stå for en stor del av denne veksten. I dag er det laks som dominerer oppdrettsnæringen.

Jeg tror vi i fremtiden vil se et stort mangfold, både når det gjelder arter og bruk. Det er altså store muligheter. De ønsker jeg å legge til rette for. Og det er grunnen til at vi nå arbeider med en stortingsmelding om bærekraftig vekst i havbruk som skal komme neste år. Før sommeren sendte vi også på høring et forslag om vekst for oppdrettere som oppfyller nye og strengere miljøkrav. All matproduksjon setter fotavtrykk i naturen. Vi må sørge for at fotavtrykket er på et miljømessig akseptabelt nivå.

Oppdrettsmotstandere beskriver ofte vekst som å fylle flere laks i merdene. Det høres ikke bra ut, og det er heldigvis feil. En oppdretter kan ikke ha mer fisk i en merd enn det regelverket tillater. For oppdrett er det regler for å ivareta fiskehelse og -velferd langs hele produksjonskjeden, fra lokalisering via drift og transport og frem til avliving på slakteriet. Mattilsynet har ansvar for å føre tilsyn med at reglene følges.

I internasjonal sammenheng ligger Norge langt fremme når det gjelder regulering av havbruk. Det skal vi også være i fremtiden. Det er naturlig at vi hele tiden har et kritisk blikk på regelverket i takt med at vi får ny og økt kunnskap om miljø, fiskehelse og -velferd.

Noen miljøproblemer er allerede løst. Utvikling av vaksiner gjør at norsk oppdrettsnæring ikke er en del av økende problemer med antibiotikaresistens vi ser på verdensbasis. Ny teknologi hindrer fôrspill som før var et problem for vill fisk. Utskilling av næringssalter, som trekkes frem av enkelte, er heller ikke et stort miljøproblem. Kartlegging fra Havforskningsinstituttet viser at havet er i stand til å rense opp. At næringssaltene utgjør en ressurs som vi kunne utnyttet bedre, er en annen sak. Blåskjell har vist seg å være fantastiske rensemaskiner. Kanskje er det fremtid i å legge blåskjellfarmer og oppdrettsanlegg sammen.

Derimot er det to store problemer, lus og rømming, som må løses for at vekst skal være forsvarlig. For eksempel er vi nødt til å finne frem til nye metoder mot lakselus. Økt medikamentbruk er ikke en farbar vei. I forslaget til vekst har vi derfor strammet inn adgangen til å bruke medikamenter. Samtidig foregår det mye innovasjon i næringen for å løse miljøproblemene.

Rensefisk og luseskjørt er to eksempler på metoder som har høstet lovende resultater. Vi vil bruke momentumet som er nå til å dreie hele havbruksnæringen over i en mer bærekraftig retning. Åtilby vekst mot strengere miljøkrav er en stimulans til oppdretterne til å tenke nytt og foreta investeringer. Jeg har tro på at en slik kombinasjon av pisk og gulrot er mer effektivt enn pisk alene.

Flere har tatt til orde for at myndighetene må stille krav om lukkede anlegg. Det kan godt hende at lukkede anlegg vil være en del av femtidens løsning, men jeg mener det er uklokt å binde oppdretterne til en bestemt teknologisk løsning.

Myndighetenes rolle bør være å sette kravene, og så må det være opp til næringen selv å velge og utvikle metodene. Lukkede merder har for øvrig også sine miljøutfordringer. For generasjoner av nordmenn har fiske og kysten hatt avgjørende betydning; som levevei og kulturbærer. Oppdrettsnæringen har vist at det går an å skape nye muligheter. Det internasjonale markedet er voksende, og vår kompetanse til å produsere sjømat er et konkurransefortrinn som vi skal bygge videre på.

Verden trenger mer mat. Norge trenger sterke næringer som kan trygge fremtidens velferdsstat. Da er ikke løsningen å legge ned havbruket, men å løse oppdrettsnæringens miljøproblemer.