Av Nikolai Astrup, miljøpolitisk talsmann i Høyre

Prosjektet med fullskala rensing av varmekraftverket og raffineriet på Mongstad hadde alle odds mot seg fra start. Mye av problemet var at prosjektet startet i feil ende. I stedet for å sette et mål om å utvikle en kostnadseffektiv teknologi for fangst og lagring av CO2, og så bestemme seg for hvordan vi kan nå det målet på rasjonelt vis, så startet prosjektet på Mongstad med en politisk hestehandel mellom SV og Statoil. Det måtte gå galt.

Statoil ønsket å bygge et nytt varmekraftverk på Mongstad. Raffineriet hadde behov for mer varme, og et gasskraftverk ble ansett for å være en god løsning. De rødgrønne ville ikke akseptere et nytt gasskraftverk uten rensing fra dag en. Statoil hadde gode forhandlingskort, og endte med en avtale der skattebetalernes ansvar og risiko i realiteten var ubegrenset. Samtidig er Mongstad kanskje det dyreste stedet i verden Norge kan realisere det første fullskala renseanlegget, ikke minst fordi det et et varmt anlegg med eksplosjonsfare spredt over et stort areal som krever mye stål og betong.

Da Stoltenberg lanserte månelandingen i 2006 var det en luftig visjon. I 2009 ble visjonen innhentet av virkeligheten. Statoils masterplan for fullskalaprosjektet anslo prosjektet til 20-25 milliarder kroner, fem ganger mer enn opprinnelig estimert. Høyres syn har alltid vært at prisen måtte reduseres betydelig dersom det skulle være aktuelt å være med på dette. I 2010 ble det kjent at fullskalaprosjektet ble minst fire år forsinket, og at det tidligst kunne stå ferdig i 2018. Teknologisenteret på Mongstad, trinn 1 på måneferden, ble også forsinket, og prislappen endte fire-fem ganger høyere enn forventet.

Når Jens Stoltenberg nå hevder at vi har landet på månen fordi vi har brukt over 7 milliarder på et teknologisenter og planlegging av et fullskalaanlegg som aldri blir noe av, er det ren historieforfalskning. Vi har ikke landet på månen, men på en annen planet. Vi har tapt mye tid i et viktig arbeid. Svakhetene ved Mongstad-prosjektet har vært kjent lenge, og påpekt av opposisjonen i mange år uten at regjeringen trakk pluggen i prosjektet.

Regjeringen valgte å avslutte fullskalaprosjektet rett etter valget i høst. Det var ikke tilfeldig. Hadde de gjort det før valget ville SV trolig havnet under sperregrensen. Det var en riktig beslutning å stanse prosjektet, ikke minst fordi omstendighetene på Mongstad er kraftig endret. Raffineriet sliter med elendig økonomi. Varmebehovet er halvert og gasskraftverket går for halv maskin. Selv om prisen på rensingen skulle bli kraftig redusert, er det risikosport å satse milliarder på å rense en utslippskilde med en usikker fremtid. Da er det bedre å tenke nytt, og satse der vi får størst læring for pengene. Skal vi lykkes med å bekjempe klimaendringene trenger vi CO2-håndteringsteknologi, men de første anleggene som bygges må være til inspirasjon for andre - ikke bli stående til skrekk og advarsel. Et anlegg på Mongstad til 20-25 mrd ville definitivt være det siste.