Av: Ine M. Eriksen Søreide, Leder av Utenriks- og forsvarskomiteen.

FN har vunnet en rekke nobelpriser. FN har vært kjernen i utviklingen av banebrytende folkerett. FNs fagorganisasjoner setter internasjonal dagsorden innenfor temaer som helse, utdanning, bistand, humanitær hjelp, klima og miljø med mer. Tusenårsmålene er bærebjelken i den globale innsatsen mot fattigdom og for utvikling for verdens fattige.

Alle norske regjeringer siden 1945 har prioritert FN i utenrikspolitikken. Vår visjon for FN bygger på demokrati og menneskerettigheter, en åpen markedsøkonomi, respekt for individet og fredelig løsning av konflikter. Ikke alle medlemsland deler vår visjon for FN, og enkelte motarbeider dette aktivt.

Selv om FN kan vise til mye godt arbeid, må vi ikke være blåøyde i vår tilnærming til organisasjonen. FN er også et realpolitisk verktøy, for både demokratier og diktaturer. Det er et trist faktum at FN ofte er handlingslammet når den trengs som mest, ved humanitære kriser og konflikter som går utover sivilbefolkningen. Det hjelper lite med fine ord i Generalforsamlingen i New York når alle verdens diktaturer vet at folkeretten setter deres rett til å undertrykke sin befolkning, foran FNs rett til å beskytte de samme menneskene.

Omfanget av medlemsland styrker FN som både møteplass og aktør, mens organisasjonen hemmes av splid og interessemotsetninger mellom medlemsland. Det finnes nemlig ikke én visjon for en ”FN-ledet verdensorden”, men flere, og de frontkolliderer på flere plan. Dette er nettopp årsaken til at reformer ikke skjer, og at FN handlingslammelse når behovet er størst, som nå i Syria. Raskere beslutningsprosedyrer, utvidelse av Sikkerhetsrådet, mer robuste fredsstyrker, ny økonomisk byrdefordeling mellom landene, bedre styring av bistanden – det drøyer – og før FN kan lede verden, må det oppvises bedre evne til å lede seg selv.

FNs fineste øyeblikk oppstår når medlemslandene løfter blikket, trekker seg ut av blokkene og tar modige standpunkt. Under riktige omstendigheter kan FN bidra oppnå respekten den fortjener, bidra til fred og forsoning, skape utvikling og redde liv. FNs styrke bestemmes av medlemslandenes evne og vilje til å gjennomføre vedtakene.

Jeg ønsker meg flere fine øyeblikk i FN, men skal vi få til dette må FN reformeres. Høyre vil jobbe for at FN også i fremtiden vil være en arena for konfliktløsing, utviklingspolitikk og bredt internasjonalt samarbeid. Skal FN fortsatt være verdens viktigste møteplass må organisasjonen tilpasses fremtidens behov. Hvis organisasjonens legitimitet, omdømme og finansielle ressurser skal styrkes i årene fremover må det dokumenteres flere og bedre resultater av arbeidet som gjøres.