Av Nikolai Astrup, Stortingsrepresentant (H)

SVs Inga Marthe Torkildsen analyserer situasjonen i Hellas (Dagbladet 3.juli), og konkluderer med at euroen er skyld i all tenkelig elendighet. Det kan godt tenkes Hellas kom med i valutaunionen for tidlig, men det blir forhastet å frita nasjonale politikere fra ansvaret for de økonomiske vanskelighetene i landet. Euroen er et samarbeid som nettopp forutsetter nasjonale politikere som tar ansvar. Grekerne har gjort det stikk motsatte: De har levd over evne, lånt over evne og unnlat å gjennomføre helt nødvendige økonomiske reformer. De har jukset med tallene i nasjonalregnskapet og forsøkt å føre samarbeidspartnerne bak lyset. Det er en helt spesiell situasjon, som i liten grad kan tilskrives valutasamarbeidet i Europa. Det faktum at mange EU-land – og mange euroland – klarer seg utmerket understreker at det ikke er eurosamarbeidet som er problemet.

Torkildsen mener grekerne hadde kommet bedre ut med en nasjonal valuta fordi denne kan devalueres. Det er en populær fremstilling, men den utelater de erfaringene vi har med devalueringer. I Norge konkluderte vi med at devalueringene på 70- og 80-tallet ikke tjente våre interesser. Svein Gjedrem skriver dette i artikkelen Prisstabilitet kom ikke seilende på ei fjøl: ”Erfaringene viste dessuten at pengepolitikken i lengden ikke egner seg til å styre konkurranseevnen og størrelsen på den konkurranseutsatte sektoren slik det ble forsøkt med ganske hyppige devalueringer av den norske kronen i løpet av denne perioden. Det ledet bare til økt inflasjon og større nominell lønnsvekst”.

Uansett hvordan grekerne velger å møte krisen de nå opplever, vil det innebære en erkjennelse av at landet er fattigere enn deres offentlige og private levesett tilsier. Ingen kan over tid leve over evne. Krisen er skapt av nasjonale politikere som ikke maktet å holde igjen og gjøre de rette grepene. Torkildsen bør innse at EU i denne sammenheng ikke er problemet, men en viktig del av løsningen. Vi trenger forpliktende internasjonalt samarbeid for å løse felles utfordringer, enten det er finanskriser eller klimakrisen.

Torkildsen etterlyser Høyres mening om euroen. Til det kan man ganske enkelt si – som vi har sagt i mange år – at det ikke er en aktuell problemstilling for Norge nå. Norsk deltakelse i eurosamarbeidet må vurderes i sammenheng med et fremtidig EU-medlemskap. Det er lite som tilsier at medlemskap i EU forutsetter medlemskap i euroen, selv om det er et formelt krav nå. Sverige og Danmark er gode eksempler på dette. Når det er sagt går 70 prosent av norsk eksport til EU. Når kronen styrker seg ti prosent mot euroen, svekkes bunnlinjen i norske industribedrifter tilsvarende. Det er en grunn til at for eksempel Danmark har knyttet den danske kronen mot euroen.

Torkildsen skriver at ”finanskrisen har gitt en påminnelse om hvor viktig det er med egen valuta”. Mon det. Finanskrisens opprinnelse – en forfeilet boliglånspolitikk og manglende regulering av subprimemarkedet i USA – er fullstendig løsrevet fra valutapolitikken. Den viktigste påminnelsen fra finanskrisen – med særlig referanse til Hellas – er hvor viktig det er med ansvarlige politikere. Hvis ikke kan finanskrise snart velte over i realøkonomisk krise.

Nikolai Astrup