Av Torbjørn Røe Isaksen, sentralstyremedlem i Høyre og kunnskapsminister (publisert i Aftenposten mandag 23. februar)

Pressemannen og politikeren Herman Smitt Ingebretsen skrev engang: «Vi ble boende lengst nord i verden. Mellom oss og isen er der ingen. Men vi odlet dette landet. Vi dyrket dets jord, og der den tok slutt pløyet vi opp havet.»

Det er et fantastisk og vakkert sitat. Ikke en presis historisk beskrivelse av Norge, men et forsøk på å beskrive landets ånd, om man kan si det slik. Det er historien om et folk i det karrige nord som gradvis, sakte og sikkert bygget opp det landet vi har i dag.

Hvem bygget landet?

Det var arbeidere og bønder som sto opp om morgenen, gründere, småsparere og bedriftseiere som skapte arbeidsplasser. Og det var politikere også, selvfølgelig. Staten har bidratt til å bygge landet, men staten har ikke bygget landet alene.

Notodden og Rjukan i Telemark er to av det moderne Norges vugger. Det var her fossekraften ble temmet for å gi kraft til det norske industrieventyret. Forretningsmannen (og Høyre-politikeren) Sam Eyde hadde allerede på slutten av 1800-tallet sikret seg kraftrettigheter i Telemark, men først da han møtte fysikeren Kristian Birkeland i 1903 falt alle brikkene på plass og eventyret om Norsk Hydro kunne starte. Da som nå, trengte Birkeland tre ting for å starte eventyret. En idé, den fikk han av Birkeland. Ressurser og arbeidskraft, det siste fikk han blant annet fra bygdene i Telemark.

Og kapital. Han reiste noe kapital i Norge, men mesteparten fra utlandet, særlig Sverige og Tyskland. Solgte Eyde Norge? Nei, han var med å bygge landet.

Privat handelsflåte

Vår ære og vår makt het fjernsynsserien om den norske handelsflåten, symbolet på nasjonen Norge. Handelsflåten var ikke statlig eid. Vår ære og vår makt var privat, bygget av blod, svette og kapital.

Vi er et land med så mye kyst at vi aldri har hatt noe annet valg enn å være åpne mot verden. Myten om nisseluelandet Norge som bare ser innover har aldri vært riktig. Handelsflåten er fortsatt et symbol på Norge, men det er også mange av våre nye selskaper, delprivatiserte som de er. På tross av problemer – korrupsjonsanklager eller oljesand – er disse selskapene en liten bit av Norge i utlandet. Det er delprivatiserte Telenor som bygger mobilnett i noen av verdens fattige land og delprivatiserte Statoil som leverer energi til alle verdenshjørner.

Eyde og Birkelands gamle Hydro, eventyret som startet i Telemarks bygder, er i dag delt opp, og Yara leverer kunstgjødsel som gir bønder bedre avling, verden mer mat. Selskapet eies litt av staten, men aller mest av private.

Mange av selskapene som i dag representerer en liten del av Norge i det store utland, startet ikke med det som utgangspunkt. Telenor ble bygget på det gamle Televerket. Statoils første kasse skal visstnok ha vært en liten eske på direktørens kontor. Selskapet var ikke engang på børs, og først under Jens Stoltenbergs første regjering kom også private eiere inn.

Gradvis endring

Endringene som – for eksempel – gjorde Televerket om til Telenor, kom gradvis. Norge har hatt politikere, både fra høyre og venstre, som har forstått at omstilling er nødvendig for å sikre den grunnleggende tryggheten. Slik Høyres liberaliseringer på 80-tallet var nødvendig for at ikke den norske modellen skulle gå i stå, var pensjonsreformen på 2000-tallet nødvendig for å sikre bærekraften i velferdssystemet vårt.

I tiår har tittelen «Europas syke mann» gått på rundgang blant de europeiske stormaktene. Storbritannia hadde tittelen, likeså Tyskland. I dag tilhører tittelen Frankrike. Hvorfor? Fordi landet ikke har gjennomført nødvendige reformer.

De har forsøkt å tviholde på modellen sin, mens verden rundt har endret seg. Man behøver ikke å være enig i enhver reform eller enhver endring, men gradvis reform har vært en viktig del av norsk suksess. Endring for trygghet er norsk!

«De blåblå gjør Norge unorsk», skrev en aviskommentator. Rødgrønne politikere har kastet seg på. Endringer i arbeidsmiljøloven er unorske, skattelette til bedriftene (som bidrar til norsk eierskap!) er unorsk og Regjeringen vil «selge ut Norge bit for bit».

Slagordet «Nei til salg av Norge» er ikke nytt, men ble blant annet brukt av det såkalte Bergensutvalget i 1962. Utvalgets annonser, hvor «Nei til salg av Norge» inngikk, ble avvist av ja-avisene Bergens Tidende og Arbeiderbladet fordi de ble sett på som for grove, med blant annet formuleringer som «til dem som ennå er våre landsmenn».

I 1970–1972 var det bare én organisasjon som brukte slagordet. Det var AKMED – Arbeiderkomiteen mot EEC og Dyrtid, opprettet av det som senere ble AKP (m-l). Hvorfor brukte aldri Folkebevegelsen mot EF slagordet «Nei til salg av Norge», til tross for at det altså var godt kjent?

Arne Haugestad, Folkebevegelsens daglige leder, forklarte det slik: «Jeg hadde en personlig aversjon mot slagordet (...) Det var å påstå at ja-siden var landsforrædere. Det var å gå for langt.» Norge er mer enn bare bedriftene våre. Vi er skiturer, 17. mai, Ibsen, brunost og binderser, og mye mer. Men bedriftene våre er en del av historien. Både de private bedriftene, og de bedriftene som helt eller delvis eies av staten. Det er derfor forståelig at debatten om eierskap ikke bare handler om hvorvidt staten skal eie 35 eller 32 prosent på Oslo Børs, men også om hva slags land vi er.

Bygge et bedre samfunn

«I stedet for å bygge landet vil de selge landet», sa Jonas Gahr Støre i VG 24. januar. Uttalelsen er spekulativ, men Støre har rett i at dette handler om å bygge. Det handler om hvordan vi kan bygge trygge arbeidsplasser og et fremtidsrettet næringsliv. Det handler om hvordan vi kan bygge et bedre samfunn.

Vi har aldri før gjort det uten privat næringsliv og sterke, private eiere. Akkurat dét virker det som om noen nå har glemt. Historien om Norge skrives av oss alle, den tilhører ikke ett parti.