Men jeg håper likevel det jeg skal si kan komme til nytte i programarbeidet frem mot kommunevalget. Når vi vandrer på nye – eller på gjengrodde – stier, og det gjør vi vel alle fra tid til annen, da er Høyres ideologi vårt kart og kompass.

Navigasjon til side, dette er i det minste noen personlige betraktninger om hva konservatisme er for meg…

Den konservatismen jeg sverger til er en liberal konservatisme. En konservatisme bygget på de liberale verdiene personlig frihet, sosialt ansvar og maktspredning.

Konservatismen er ikke absolutt, men relativ til sin samtid. Derfor har det ingen hensikt å gå baklengs inn i fremtiden. Jo da - som en god konservativ tror jeg på verdien av dannelse, tradisjon og forankring. Men det er ikke 60-, 70- eller 80-tallets konservatisme som gir oss gode svar på dagens og fremtidens utfordringer. Historien vil alltid være fast tilbehør i en konservativ bagasje; men den skal være et referansepunkt, ikke en veiviser.

Et tilbakeskuende parti vil aldri lykkes. Høyre vil lykkes fordi vi er på parti med fremtiden. Fordi vi gir svar menneskene kan stole på – ut fra en felles opplevelse av hverdagsliv og arbeidsliv, av familieliv og samfunnsliv.

Vi er pragmatiske, men ikke prinsippløse. Samtidig må vi ikke ofre de grunnleggende verdiene konservatismen er tuftet på. Verdiene må bevares. Men for å bevare verdiene må politikken endres i takt med samfunnsutviklingen.

Vi skal gi svar menneskene tror på – men vi skal aldri glemme, som Inge Lønning en gang sa, at vi er i holdningsbransjen – ikke i underholdningsbransjen.

Vår oppgave vil aldri være å finne ut hvor folk flest står, og så bevege vårt standpunkt dit. Det er en øvelse som er forbeholdt Fremskrittspartiet.

Basert på våre verdier og våre prinsipper må vi finne gode politiske løsninger – løsninger som gir troverdige svar på virkelige utfordringer.

Vi må rett og slett svare på spørsmålet: Trenger vi Høyre i 2006?

Svaret ligger ikke i paroler om full barnehagedekning, bedre stamveier eller, som Unge Høyre pleier å si, billigere sprit… Ei heller ligger det i konkurranseutsetting, privatisering eller mer igjen for pengene…

Det er noe alle partier kan mene. Det kan aldri være praktisk-politiske mål som rettferdiggjør at vi trenger et sterkt Høyre i 2006.

Våre velgere skal vite at Høyre kommer til å stå på barrikadene for en verdig eldreomsorg, en god skole og et nyskapende næringsliv. Men det i seg selv gir oss ingen ubetinget rett til å eksistere.

For å svare på spørsmålet om vi trenger Høyre i 2006 må vi dukke ned i konservativ tankegang.

Konservatismen har ikke et endepunkt; den har ikke noe endelig mål for samfunnsutviklingen – foruten ett: Og det er Mennesket selv. Samfunnet må reflektere menneskets karakter, dets svakheter og styrker. For å sitere fra forrige utgave av tidsskriftet Minerva, der Torbjørn Røe Isaksen skriver:

”Vi mennesker er feilbarlige, kompliserte vesener og ethvert forsøk på å bygge samfunnet rundt modeller som forutsetter perfekte mennesker vil feile. Nettopp fordi mennesket er feilbarlig må makten være delt for at mennesket skal være fritt”.

Et konservativt samfunn gir mennesket frihet; frihet til å skape, til å være kreativ, til å utfolde seg på egne premisser. Det gir oss et mangfold, og mangfold gjør fellesskapet sterkere.

Samtidig er det en frihet som forplikter. Vi har alle et ansvar for oss selv og våre medmennesker. Hvis vi flytter frihet fra mennesket til stat eller kommune – ja da uthuler vi også ansvaret. Et samfunn der ansvarsfølelsen er svekket er et kaldt samfunn.

Det bringer meg inn på en artikkel av Lars Roar Langslet fra Minervas Kvartalsskrift i 1971, der han kommenterer det som da var Høyres nye formålsparagraf. Langslet har en meget god beskrivelse av forholdet mellom frihet og ansvar i konservativ ideologi:

”En maksimalisering av friheten i et samfunn forutsetter at den enkeltes frie utfoldelse ikke hindrer andres frihet. Med andre ord: friheten avgrenses av ansvar. I videste forstand betyr det ansvar for samfunnet, den enkeltes forpliktelse som samfunnsborger. Men med sosialt ansvar siktes det også til noe mer presist: De svake i samfunnet, de som ikke kan sørge for sitt eget tarv, eller som sakker akterut i livsvilkår, har krav på særlig beskyttelse og hjelp. Den personlige frihet har sin forlengelse i medmenneskelig solidaritet. Det er den dypeste begrunnelse for det sosialpolitiske system vi har bygget, og den velferdsstat vi er i ferd med å forme. Frihet fra nød og utrygghet er en forutsetning for full personlig frihet”.

Et konservativt syn på menneskets frihet og ansvar er tuftet på en viktig verdi: likeverd. Den liberale rettsstaten ivaretar hensynet til likeverd, maktspredning, sikrer mindretallets interesser og danner grunnlag for et klart skille mellom den private og den offentlige sfære.

En liberal rettsstats fremste oppgave er å beskytte enkeltmennesker mot overgrep fra staten. I konservativ tankegang må frihetsinnskrenkninger begrunnes, ikke omvendt. Ethvert mål helliger ikke ethvert middel. Det sivile samfunn er ikke, og må aldri bli, et underbruk av staten.

Frihet avler mangfold. Derfor fremelsker vi mangfoldet i Høyre. Forskjellighet er et gode; det gir oss sterkere samfunn. Samfunnet vokser frem av frie mennesker som får utløp for sin forskjellighet. Men det innebærer også at vi må tolerere annerledeshet. I et fritt samfunn er annerledeshet faktisk en normaltilstand.

Konservatismen er forankret i en dannelsestradisjon som strekker seg tilbake til opplysningstiden. Det er vårt lodd å være åpne for det som er nytt uten å kaste vrak på alt som er gammelt. Kultur og tradisjon gir identitet, og identitet er viktig for en nasjon.

Vi lever av akkumulert erfaring; vi vektlegger historien, kontinuitet og gradvishet. Konservative er verken reaksjonære eller revolusjonære, men reformvennlige. Forvalteransvar er viktig for konservative. Vi ivaretar det våre forfedre har vist at virker, slik at det kommer oss selv og ennå ufødte generasjoner til gode.

Alle gode konservative hadde vel det i hodet hver gang Per Kristian ikke ville bruke mer oljepenger til gode formål i kommunesektoren, eller da Børge vernet nok en skog i akkurat din kommune… Forvalteransvar. Det er svaret.

Konservatismen er også en balansekunst. Vi balanser frihet og ansvar, planøkonomi og markedsøkonomi, offentlig og privat sektor. Vi erkjenner at det er motsetningsforhold, og vi foretar avveininger. For det er mange dilemmaer i liberalkonservatismen. Ta kultur som et eksempel:

Jeg mener vi har en moralsk forpliktelse til å sørge for at Norge ivaretar sin kulturarv og at vi sikrer en bredde i kulturen. Hvorfor? Jo – fordi kultur har en egenverdi.

Kultur verken kan eller bør måles i penger. Kulturen beriker oss som mennesker. Et land uten kultur er et land uten sjel. Et land uten kultur er et fattig land; med eller uten oljepenger.

Kulturpolitikk er likevel et område som illustrerer en del dilemmaer i den liberale konservatismen. Hvis kultur blir utelukkende et offentlig anliggende vil det føre til ensretting.

Den kultur som oppstår spontant i samspillet mellom kreative mennesker finner ikke rom for utvikling i et samfunn der staten bestemmer hva som er god kultur.

Hvis staten kun sponser fiolinutdanning så kommer alle til å spille fiolin. Og én fiolin gjør intet orkester – og for oss konservative – heller ikke noe hornmusikk i brystet…

På den annen side – hvis staten ikke bidrar til kulturen overhodet, så vil den delen av kulturen som er viktig for vår nasjonale identitet, som er viktig for vår kollektive kulturelle bevissthet, men som ikke finansierer seg selv – den vil forsvinne.

Derfor er det viktig at vi har en opera i dette landet – selv om det ikke er så mange som går i den. Derfor er det viktig at vi har et nasjonalgalleri som speiler billedkunstens historie, og det er viktig at vi har et teater som kan føre fortidens store poeter sammen med den oppvoksende slekt.

Det handler om identitet og sivilisasjon. Og det kan ikke måles i penger.

Så hvor skal grensen gå for hva det offentlige skal støtte? Vel – det finnes neppe et konservativt fasitsvar i kroner og øre. Balanse er igjen et stikkord. Den offentlige støtten må innrettes slik at den frembringer et mangfold av kulturelle uttrykk, enten de er tuftet på vår kulturhistoriske arv eller fremtidens uttrykk. Åndssnobberi er ikke en oppgave for stat og kommune.

Men…tilbake til hvorfor vi trenger Høyre i 2006. Vi trenger Høyre…

…fordi vi vet at i et godt samfunn er det menneskene, og ikke det offentlige som former fellesskapene…

…fordi vi vet at varme og medmenneskelighet forutsetter frie mennesker som kan ta ansvar for seg selv og sine medmennesker…

…fordi vi vet at ansvarsfølelse forutsetter frihet…

…fordi vi vet at velferd er mer enn offentlige bevilgninger…

…fordi vi vet at alle mennesker er forskjellige, og derfor er det uakseptabelt å behandle dem likt…

…fordi vi vet at nyskapning og innovasjon er et produkt av samspillet mellom frie mennesker med ulike idéer, evner og talenter…

…fordi vi vet at enhver politikk må bygge på respekt for at alle mennesker har et ønske om å leve sine liv på egne premisser…

Og nettopp derfor er det bare Høyre som kan sørge for en kunnskapsskole der ingen elev blir hengende etter, et arbeidsliv der alle får bidra og der de som faller utenfor får en ny sjanse, et nyskapende næringsliv som utløser muligheter i hele landet og et offentlig velferdstilbud som sikrer hjelp når vi trenger det.

De rød-grønne er fanget i tanken om at et godt samfunn skaper gode mennesker. Fellesskapet er begrenset til offentlig sektor. For meg er det motsatt: Fellesskapene jeg finner i familie, venner, kolleger – det gir meg trygghet. Som Michael Tetzschner skriver i utgave nr. 3 2003 av tidsskriftet Minerva:

”Hvis vi ønsker å bygge samfunnet på andre verdier enn dem vi kan kjøpe for penger, må vi utvide det politikkfrie rom i samfunnet, stole på at folk vil og kan ta ansvar selv, og gi dem tilbake mer handlefrihet. Bare i et samfunn der den enkelte betyr noe, får vi virkelig solidaritet og omtanke for hverandre. Solidaritet per skatteseddel er rett nok nødvendig, men helt utilstrekkelig for å skape det gode liv.”

Og hvis det er noe politikken skal legge til rette for, så er det gode liv. Paradoksalt nok er det altså mindre politikk som skal til, og ikke mer. Det er kanskje enkelt å si for en som ikke er folkevalgt – men vår oppgave må være å sette grenser for politikk. Hvis ikke risikerer vi å sette grenser for menneskenes evne til å skape seg et godt liv. Som Tetzschner skriver videre:

”Den menneskelige dimensjon – følelser, ansvar, moral, blir lett underordnet teknokratiske systemer. Dermed svekkes folks evne til å ta ansvar for egne liv, og nye offentlige tiltak settes inn for å reparere det som er blitt ødelagt, nettopp av offentlig overivrighet”.

Etter min mening beskriver Tetzschner sosialdemokratiets kjerne; den rettferdige kampen for at alle skulle få sin del av samfunnskaken har blitt til en kamp for å øke politikkens makt på enda flere områder. Og venstresidens konsekvente krav om at politikken må gi mer til mennesker som i utgangspunktet kunne klart seg fint på egenhånd bidrar ikke til utjevning, eller til å «ta fra de rike og gi til de fattige», men til utarming av det personlige ansvaret, det sivile samfunnet og enkeltmennesker og familiers rett til å stå på egne ben og klare seg av egen kraft.

Dagens sosialister tar opp tråden fra 1800-tallets reaksjonære forsvar for privilegiesamfunnet. Den eneste forskjellen er at datidens privilegier var til for de få, og nektet de mange; mens dagens privilegier er til for det store flertallet, men nektes et lite mindretall. Forsvaret av flertallsprivilegiene opprettholder velferdsstatens grunnleggende dynamikk: Et samfunn der alle har rett til å leve på alle andre.

Samtidig svikter velferdsstaten sin mest grunnleggende oppgave, nemlig å gi støtte til dem som ikke klarer seg selv. På den måten er ikke velferdsstaten lenger et utjevningsprosjekt, men et likhetsprosjekt. Sosialistiske politikere måler ikke lenger sin suksess i hvor mange som ikke er fattige, men i hvor mange som ikke er rike.

Og hvordan kunne de egentlig gjort noe annet? Etter 50 år med konstant vekst i politikkens makt har vi i dag 90.000 fattige, 14.000 heroinmisbrukere og 700.000 mennesker i yrkesaktiv alder som enten går på trygd, er syke, arbeidsledige eller mottar attføring eller annen form for sosialhjelp.

Vi har store grupper med mennesker, særlig blant innvandrerne, som permanent stenges ute fra arbeidsmarkedet og henvises til et liv som klienter. Hvis venstresiden virkelig er opptatt av dem som faller utenfor velferdssamfunnets sikkerhetsnett er det merkelig at den politiske agendaen de setter alltid har fokus på dem som er innenfor.

Den grunnleggende forskjellen på høyre- og venstresiden i politikken går ikke på skatteprosenter, men på menneskesyn. Tanken om å «yte etter evne og få etter behov» er grunnleggende gal og umoralsk fordi den forutsetter at noen utenfor deg selv skal definere behovet ditt, legge planer for livet ditt og i bunn og grunn frata deg handlefrihet og ansvar.

For et par år siden fremmet SV i Bærum kommune et forslag om at ”kommunen skal sørge for all velferd for alle mennesker på alle livets områder”. Det falt heldigvis, men tanken bak lever videre: At det offentliges oppgave ikke bare er å sørge for å hjelpe dem som faller utenfor, men levere lykke og livskvalitet til oss alle.

Dette er ikke ”demokratisering”. Tvert i mot. En politikk som setter seg som mål å skape og omfordele lykke blir altomfattende, ukontrollerbar og autoritær.

Motsetningen til det konservative verdisyn er total. Jeg har lyst til å sitere enda en, for meg, inspirerende person, nemlig Astrid Nøkleby Heiberg. Hun har oppsummert den konservative visjonen kanskje bedre enn noen andre:

”Vi må kjempe for at det beste i menneskenaturen skal tas vare på; nemlig den naturlige viljen til å gjøre noe godt for seg og sine, bygge en bedre fremtid for familien sin og gi barna en god start og gode muligheter i livet. Dette er den personlige velferden. Den er beskyttelsen mot klientsamfunnet. Den representerer verdier som vi skal ta vare på: verdier som frihet og ansvar, innsats og overskudd, omsorg og nestekjærlighet. Personlig innsats og overskudd underminerer ikke samfunnet, det styrker samfunnet. Når enkeltmennesker holdes tilbake, holdes samfunnet tilbake. Vi kan bare bygge et selvstendig og ansvarsfullt samfunn med selvstendige og ansvarsfulle mennesker.”

Slik jeg ser det er det tanker som dette som må ligge i bunn når vi utformer vår politikk; det er tanker som dette som rettferdiggjør Høyres eksistens. Og det er like aktuelt lokalt som nasjonalt. Faktisk er det viktigere lokalt enn nasjonalt, nettopp fordi et konservativt samfunn bygges nedenfra og opp.

Høyre på sitt beste har blandet folkelig appell, forståelig språk og tidsaktuelle saker med prinsipper, verdier og et konsekvent blikk på helheten. Høyre på sitt beste fanger tidsånden og bevarer evnen til kritisk refleksjon og tenkning.

Men like viktig som hva du sier er hvordan du sier det. Hvis vi skal vinne valget i 2007 og 2009 må vi synliggjøre vårt verdigrunnlag. Vi må fortelle hvorfor det er et konservativt samfunn som er svaret; hvorfor Høyres løsninger er de beste.

Da Høyre ble kritisert etter valget tror jeg det var dette mange savnet: De gode begrunnelsene. Og de finnes:

På 70-tallet, da sosialdemokratiet hadde tatt overhånd og folk var lei av sosialistisk reguleringsiver, heiste ikke Høyre fanen bare for å befri næringslivet. Kåre Willoch deregulerte boligmarkedet for å sikre vanlige folk en rettferdig tilgang til boligmarkedet, og argumenterte prinsipielt mot tanken på den altomfattende stat.

Lars Roar Langslet gikk i bresjen for medierevolusjonen – og det var ganske sikkert ikke for å sikre det norske folk Big Brother – men fordi NRK var et maktmonopol og brøt med prinsippet om ytringsfrihet.

Jo Benkow satte ikke sosialpolitikk i fokus for å sikre konkurranseevnen, men fordi sosialt ansvar er en grunnstein i konservatismen og en nødvendig følgesvenn til friheten.

Da Høyre i 1999 satte kunnskapsskolen på dagsorden, og fortalte at 1 av 5 elever gikk ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, så var det ikke primært for å utdanne arbeidskraft til næringslivet – men for å utdanne mennesker til livet. Fordi en dårlig utdannelse er det mest usosiale, ansvarsdrepende og skadelige et samfunn kan gjøre mot et ungt menneske. Fordi kunnskap gir frihet og mulighet til å leve av egen kraft.

Når Høyre nå ønsker færre kommuner, så er ikke grunnen at vi skal spare penger. Høyre ønsker å styrke lokaldemokratiet. Vi mener lokalpolitikere vet best selv hvor skoen trykker. Vi stoler på at kommunene kan og vil ta ansvar for flere oppgaver, og vi tror det gir bedre løsninger for folk. Men hvis vi skal overføre flere oppgaver fra Stortinget til kommunene, da må kommunene ha en størrelse og et ressursgrunnlag som setter dem i stand til å løse oppgavene på en god måte.

Når Høyre vil fjerne formuesskatten, så er det ikke fordi virkelig rike mennesker ikke har råd til å betale den – for det har de. Men formuesskatten er drepende for initiativet, den rammer livsnerven i Norge – de små- og mellomstore virksomhetene rundt om i landet – selve ryggraden i Norges velferdssamfunn.

Når jeg, på Høyres Landsmøte i 2004, stemte mot en resolusjon som åpnet for økt overvåking og dna-registrering av kriminelle, så er det ikke fordi jeg er imot effektiv kriminalitetsbekjempelse, men fordi en liberal rettsstats fremste oppgave er å beskytte enkeltmennesker mot overgrep fra staten.

Når Erna Solberg tar til orde for et arbeidsliv der alle får bidra og der de som faller utenfor får en ny sjanse, så er ikke det fordi Norge trenger arbeidskraft, men fordi vi tror at alle mennesker har et ønske om å bidra, om å bety noe for andre.

Jeg vil påstå at det var dette mange egentlig etterlyste etter valget i fjor: En ideologisk innpakning. Erna Solberg sa i sin tale i dag at hennes visjon for et konservativt Norge er et samfunn med muligheter – ikke bare for noen – men for alle. Det er god konservatisme i det.

Høyres fokus på trygghet og muligheter er forankret i god konservativ tradisjon.

Vår utfordring blir å peke på at tryggheten ikke bevares ved å bygge massive, rigide offentlige velferdssystemer. Vi må vise at mulighetene kveles i et samfunn som ikke tør å dyrke også de flinke. Vår utfordring blir å vise at en større stat som gir mer til den komfortable delen av befolkningen vanskelig kan ta hånd om dem som trenger det mest.

Kjære venner, Høyre har alle forutsetninger for å bli et bredt folkeparti!

Men hvis vi skal bli et bredt folkeparti må vi være sikre på vår identitet. Vi må ha et bevisst forhold til våre verdier. Og vi må evne å fange tidsånden.

Men viktigst av alt – vi må føre debatten på våre premisser. Vi kan ikke akseptere sosialistenes påstander om at vi i Høyre er kalde, kyniske markedsfundamentalister. Fordi vi vet det ikke er sant.

En av grunnene til at jeg engasjerte med politisk var for å bidra til å hjelpe dem som virkelig trenger det. Hva var mer naturlig enn å melde seg inn i et parti som setter enkeltmennesket før systemet? Et parti som forstår at det er urettferdig å behandle alle likt, når alle mennesker er unike? Et parti som mener at reduserte forskjeller ikke oppnås gjennom færre rike, men færre fattige?

Vi har ingenting å skamme oss over i Høyre. Vi er det varmeste partiet i Norge!

Takk for oppmerksomheten!