Av Anniken Hauglie

Rapporten bidrar til å synliggjøre omfanget, trender og kjennetegn på hvem som er bostedsløse, og hvilke risikofaktorer vi må være spesielt oppmerksomme på.

Oslo har ikke uventet mange bostedsløse. Som storby og hovedstad må vi derfor følge spesielt godt med på trender og utvikling. Som vi kan lese av NIBR rapporten hadde Oslo en halvering av tallet på bostedsløse fra 1996 til 2003. Deretter steg det fram til 2008. Nå ser vi en gledelig nedgang. NIBR skriver: ”På grunn av sterkt voksende folketall er den relative nedgangen i Oslo betydelig; fra 2,68 i 2008 til 2,24 pr 1000 innbyggere i 2012. (…) Det mest overraskende er nedgangen i tallet på bostedsløse i Oslo, både fordi befolkningen har vokst, og fordi byen opplever et sterkere press i boligmarkedet enn de andre storbyene.” Dette bekrefter at politikken begynner å virke.

I 2010 utarbeidet byrådet rapporten ”Når bolig ikke er nok”. Den viste at vi hadde for mange personer med rus og/eller psykiatriutfordringer som bodde i bolig uten oppfølging, i lavterskeltilbud eller hadde et provisorisk, omflakkende liv. Noen utredet med diagnoser, andre med åpenbare diagnoser men aldri utredet. Denne rapporten dannet grunnlaget for den første boligsatsingen hvor vi satte av mer enn 600 mill kr til boliginvesteringer. I 2012 utarbeidet byrådet en boligbehovsplan, som er en omfattende kartlegging av boligbehovet i bydelene og hvilke strategier som skulle til for å møte behovet.

Gruppene som trenger boliger er svært forskjellige, og trenger ulik tilnærming. Noen trenger en bolig men klarer seg selv utover det. Andre vil trenge omfattende hjelp og oppfølging i boligen. Arbeidet må ta høyde for disse ulikhetene. Et hovedpremiss må imidlertid være å ankerkjenne at en egnet bolig er grunnleggende for alt, for oss alle. Uten en stabil bolig er det sosial- og helsefaglige arbeidet svært vanskelig, for ikke å si umulig, å gjennomføre. Med boligbehovsplanen ble nye 800 mill kr satt av til boliginvesteringer.

I 2013 presenterte Velferdsetaten kartleggingen ”Ustabile brukere i Velferdsetaten lavterskeltilbud”. Den viser at det til enhver tid er 30-40 personer som i perioder er utestengt fra lavterskeltilbudene på grunn av trusler og vold, og som lever i en evig ”runddans” mellom tiltakene. Ni av dem vurderes som personer med alvorlig psykisk sykdom, som ikke er i målgruppa for tiltakene. På bakgrunn av denne rapporten har byrådet søkt Helsedirektoratet om midler til å etablere en institusjon, et slags ”samhandlingshus” som er tilpasset deres behov.Slik situasjonen er i dag, kan hverken bydelene, etatene eller spesialisthelsetjenesten tilby dette i tilstrekkelig grad til denne brukergruppa.Samtidig med dette ser vi en offensiv ute i bydelene hvor det leies inn boliger fra private gårdeiere, det inngås tilvisningsavtaler og det bygges opp tilpassede tilbud over hele byen. Den boligsosiale satsingen og innovasjonen om nå pågår er spennende.

Strategier og tiltak forutsetter en god analyse og et korrekt kunnskapsgrunnlag. Oslo jobber målrettet med å møte de behovene vi har i dag og det vi tror blir behovet og utfordringer fremover. NIBR-rapporten viser at vi er på rett vei.

Dette innlegget er publisert i Nye meninger på Dagsavisens hjemmeside.