Innegg i VG 13. januar 2015 av: Kjell Ingolf Ropstad, KrF, Abid Q. Raja, Venstre, Torbjørn Røe Isaksen, Høyre og Solveig Horne, FrP

Vi kan heller ikke sikre at ytringsfriheten aldri benyttes uanstendig eller at ytringene aldri rammer de svake blant oss. Ingen slik garanti kan gis. Men det vi kan si er dette: Ytringsfriheten er et fundament for maktkritikk. Den gir muligheten til å avsløre makten og stille autoriteter til ansvar, enten de er verdslige eller religiøse.

Ytringsfriheten er ikke fri for omkostninger. Den krever noe av oss som borgere og samfunn. En offentlig debatt kan bli polarisert og bitter. Noens autoriteter kan være andres helligdommer. Min sannhet kan være din løgn. Ytringsfriheten krever en aksept – ikke for innholdet i en hver ytring, for da blir den demokratiske debatten meningsløs – men aksept for retten til å ytre.

I kjølvannet av de barbariske angrepene mot de ansatte ved Charlie Hebdo ser vi også at ytringsfriheten krever noe mer enn en aksept. Den krever at vi alltid forsvarer retten til å kritisere, og, ja, krenke, selv om hver av oss isolert sett kan finne ytringen usmakelig.

Vår ytringsfrihet hviler på at vi innser at provokasjonene har en verdi og må forsvares – ikke bare aksepteres – når grunnleggende verdispørsmål settes på spissen.

Ansvar, anstendighet og verdien av redigerte debattflater er det ingen som bestrider. Ei heller at normal høflighet er en ledesnor også i samfunnsdebatten. Det vi diskuterer er, spissformulert, ikke om en norsk publikasjon skal åpne alle sluser og sette hva som helst på trykk når som helst. Den slags standpunkt er en stråmann. Men angrepene i Paris setter selve det grunnleggende prinsippet på spissen: Er det en rett å kunne krenke? Er det en rett å latterliggjøre det som for andre er hellig?

Svaret er ja. Punktum.

Det finnes en tid for nyansene, det grå mellom svart og hvitt. Men nå er det tid for klare ja og klare nei. Nyanser er viktig, men når myndighetene skal nyansere er dett lett å gå seg vill.

Jonas Gahr Støre vil forsvare ytringsfriheten, men han vil ikke forsvare blasfemi helt konkret. Det er mulig resonnementet står seg intellektuelt, men det blir lett mindre forpliktende å forsvare en abstrakt rett snarere enn dens konkrete uttrykk.

Tilsvarende så vi i 2006. Den rødgrønne regjeringen var opptatt av å få frem at staten ikke var ansvarlig for trykkingen av Jyllandspostens karikaturer. Ansvaret lå hos en liten kristen avis, Magazinet. Etterlatt inntrykk ble kanskje at Norge som stat ikke var ansvarlig, men også at én publikasjon og én redaktør måtte bære byrden alene. Ingen ville være solidarisk ansvarlige – heller ikke myndighetene hvis viktigste jobb er å sikre nettopp ytringsfriheten for alle aktører i Kongeriket.

Som politikere må vi forstå vår rolle. Vi deltar stadig i debatter om hvorvidt en ytring er god eller dårlig, og noen ganger om en ytring er smakfull, uanstendig eller upassende. Men vi er også myndighetspersoner, og når våre grunnleggende verdier angripes er det vår jobb å slå ring om selve retten til å ytre.

Redaksjonen i Charlie Hebdo er nådeløs i sin maktkritikk. Gjennom hele sin historie har de utfordret etablerte ideer innenfor politikk, finans og religion – inkludert islam. Ytringsfrihetens grenser tillater å krenke. Det betyr likevel ikke at det er noe mål å krenke mest mulig til enhver tid, men noen ganger er det nødvendig.

Da Arnulf Øverland holdt sitt berømte foredrag – «Kristendommen – den tiende landeplage» i 1931 – ga det sterke reaksjoner. Øverland ble anklaget for blasfemi og brudd på straffeloven. Etter selv å ha ført saken i rettsvesenet ble han frikjent. Budskapet var innenfor ytringsfrihetens grenser. I historiens etterpåklokskap var Øverlands maktkritikk nyttig for den norske kirkebevegelsen til tross for at mange opplevede ytringen som krenkende.

Religionsfrihet er en fundamental rettighet i et liberalt demokrati. Likeledes er religionskritikk en fundamental del av ytringsfriheten. Når tegnere karikerer Profeten vil mange muslimer oppleve å bli krenket og såret. Det eneste svaret er likevel å forsvare ytringsfriheten. Det verste svaret er vold, terror og ekstremisme.

Våre reaksjoner etter terrorangrepet på Charlie Hebdo vil være med å avgjøre hvor grensene for ytringsfriheten vil gå i fremtiden. Alle som uttrykker seg krenkende må ha et bevisst forhold til en slik uttrykksform, men vi vil alltid forsvare retten til å utøve religionskritikk. Slik kan vi bevare ytringsfriheten i dagens form.