Av statsminister Erna Solberg (H), fremført på Solamøtet mandag 13. januar 2014 (Sjekkes mot fremførelse), også publisert på regjeringens hjemmeside.

Tusen takk for invitasjonen hit til Sola-møtet.

Med tre viktige stikkord på dagsorden synes jeg dere lever opp til det gode omdømmet dette møtet har: Ungdom – kompetanse – framtid.

Tre ord som henger tett sammen. Ungdom med kompetanse er vår fremtid.

Når vi hører «Rogaland og kompetanse» tenker mange på sentrum for norsk oljeaktivitet. Og det er riktig.

Men mange tenker nok at det gjør Rogaland ekstra sårbar når oljeaktiviteten blir lavere i fremtiden. Det er ikke nødvendigvis riktig.

Oljen har gitt Norge en gullalder. Det kan ingen være uenig i.

Samtidig utgjør verdien av fremtidig arbeid omkring 80 prosent av nasjonalformuen vår, mens olje og finanskapital bare står for åtte prosent til sammen.

Rogaland er derfor noe mer enn sentrum for norsk oljeaktivitet. Rogaland har store verdier i form av kunnskap. Og det gir denne regionen fantastiske muligheter i fremtiden.

Det er kunnskap som er fremtidens olje for Norge.

Innlegget mitt i dag er kalt «Kompetanselandet». Jeg skal snakke om et av regjeringens viktigste prosjekter, som er å realisere kunnskapssamfunnet.

Norge er et lite land som har klart å bli verdensledende innenfor olje- og gassutvinning, og tilhørende leverandørindustri. Det er en fantastisk suksesshistorie som bygger på den maritime tradisjonen.

Årealisere kunnskapssamfunnet handler blant annet om å lykkes med å videreforedle den kompetansen vi har i dag, til å få flere ben å stå på i fremtiden.

Petroleumsklyngen har vært med på å gjøre Norge til et veldig godt land å bo i med høyt velferdsnivå for de fleste. På sikt må vi likevel regne med lavere produksjon på sokkelen.

Da handler det om å bruke kunnskapen blant menneskene i petroleumsnæringen til å skape nye, lønnsomme og grønne næringsveier som vi kan leve av.

Derfor er dette så viktig for den nye regjeringen. Derfor så dere kursendringen allerede i det første budsjettet vi la frem. Den vil fortsette.

Når vi snakker om en god politikk for mer kompetanse, så har det flere sider ved seg.

En god skolepolitikk er den beste sosialpolitikken. Den beste næringspolitikken. Og den beste justispolitikken.

Vi har nemlig en visjon for norsk skole: Det er at uansett hva ditt utgangspunkt i livet er; hvem foreldrene dine er, hvilken religion du tilhører og hvilket kjønn du har, så skal vårt samfunn gi deg muligheter til å leve ut ditt talent, dine drømmer og dine ambisjoner!

Dersom vi skaper en skole der flere opplever mestring, så vil det gi oss mer enn et kompetent samfunn, men også et samfunn med større sosial mobilitet der flere er i arbeid.

En bedre kunnskapspolitikk vil kort og godt gjøre Norge til et bedre land.

Hvordan er det så vi skal realisere kunnskapssamfunnet?

Jeg kan begynne med hvordan vi ikke skal gjøre det.

Kunnskapssamfunnet betyr ikke at alle skal studere så lenge som mulig. Vi skal ikke alle ta doktorgrad.

Kunnskapssamfunnet betyr at vi skal være høyt kvalifisert innen alle felt – enten du er hjelpepleier eller lege, tømrer eller byggingeniør. Vi trenger både forskere i verdenstoppen og fagarbeidere i verdensklasse.

For å bygge Operaen trengte vi kreative arkitekter og dyktige ingeniører, men den hadde aldri blitt reist uten flinke og pålitelige fagarbeidere.

Bedriftene trenger både teknologer med teoretisk kunnskap, og fagarbeidere med praktiske evner, for å levere gode, innovative produkter og tjenester. Det vet bedriftene i Rogaland bedre enn de fleste.

Derfor skal regjeringen satse på kunnskap på alle nivå.

  • Kvalitet i barnehagen.
  • Styrke hele skolen gjennom et lærerløft.
  • Yrkesfagsløftet.
  • Forsterke og forbedre høyere utdanning.
  • Og ikke minst, satse på både grunnforskning og næringsrettet forskning, og innovasjon.

Jeg rekker ikke å snakke om hele verdikjeden i dag, men jeg skal komme inn på mye av det.

Ideen bak den norske skolen er å gi muligheter til alle. Barnehage og skole har kimen i seg til inkludering og sosial mobilitet.

Det er drømmen. Men vi lever ikke alltid opp til den drømmen. Norsk skole sliter med å hevde seg i toppen internasjonalt. Det ble vi påminnet da resultatene fra PISA-undersøkelsen ble lagt frem før jul. Den viste at vi har spesielle utfordringer i matematikk, men også naturfag.

Vi er et land som er bygget på realfagskunnskap. Uten gode ingeniører og fagarbeidere, hadde vi ikke greid å temme fossene eller å hente olje og gass opp fra berggrunnen under havets bunn. Vi har rett og slett ikke råd til å mangle realfagskompetanse.

Derfor må vi ha høye ambisjoner: I skolen, næringslivet og for landet: Vi kan, vi vil og vi skal bli bedre.

På NHOs årskonferanse forrige uke holdt OECD et innlegg om den norske skolen og hva vi kan lære av andre.

De trakk frem eksempler fra de beste landene. Blant annet Finland som gjør det best i Norden. De prioriterer først og fremst gode lærere i skolen, og lykkes.

Det samsvarer med ledende forskningsarbeid som viser at gode lærere er den enkeltfaktoren som i størst grad kan påvirke elevenes læring i positiv retning.

Du har tillit til dem du har tro på – og vi har i høyeste grad tro på norske lærere. Derfor vil den nye regjeringen gjøre det til en hovedprioritet å gjøre gode lærere enda bedre gjennom etter- og videreutdannelse.

Allerede i 2014 bruker vi 300 millioner mer på å gi påfyll av kompetanse. Samtidig starter vi en kompetansekartlegging ute i kommunene for å finne ut hvilken etter- og videreutdanning det er mest behov for.

Det er det første steget i et systematisk arbeid for å løfte lærernes status.

Det er et langsiktig arbeid. Derfor vil det også ta tid.

I et land hvor gjennomføringskraft og ledelse er viktige utfordringer, er det helt nødvendig å følge dette arbeidet tett opp. Hvis ikke kommer vi ingen vei.

På NHOs årskonferanse forrige uke måtte jeg advare om at jeg kommer til å snakke veldig mye om å gjøre gode lærere enda bedre de neste årene.

Jeg sier det igjen: Jeg kommer til å gjenta betydningen av gode lærere helt til vi er i mål.

Det hevdes at det er bred enighet om at læreren er viktigst i norsk skolepolitikk. Men det holder ikke å være enige om hva som er viktig.

Man må også gjøre det som er viktig.

Først da vil vi få enda bedre og enda mer engasjerte lærere, som vi vet skaper resultater. Det finnes det allerede mange eksempler på. Som på Smeaheia barneskole i Sandnes. Der har de brukt russisk pedagogikk i matematikkopplæringen med fantastiske resultater. De har klart å løfte både de flinkeste, men også de svakeste. Det er ett av mange eksempler på at gode lærere og gode resultater ofte henger sammen.

Derfor vil vi også legge bedre til rette for at de gode lærerne blir i klasserommet, og fortsetter å gjøre en forskjell for stadig nye elevkull. Slik er det ikke alltid. For å sette det på spissen: I dag går karriereveien for dyktige lærere ut av klasserommet og over i administrasjon. Slik kan vi ikke ha det, og det er det på tide å gjøre noe med.

Derfor vil vi skape nye karriereveier i skolen.

De som er best til å lære bort må bli vurdert for den innsats de legger ned i klasserommet og i lærerkollegiet. De må se at det går an å rykke oppover, få mulighet til faglig utvikling og faglig lederansvar.

Enkelt sagt: Vi må ha karriereveier i klasserommet.

Og vi er i gang med arbeidet. Kunnskapsministeren har startet en dialog med Utdanningsforbundet og KS om målsettinger og prinsipper.

Målet er å finne gode løsninger til det beste for lærerne og for elevene. Det skal vi gjøre sammen med partene, og det har jeg tro på at vi skal få til.

Det vil også være et bidrag til å unngå at gode lærere slutter i skolen for å gi seg selv nye utfordringer. Og det vil være et bidrag til å rekruttere flere til læreryrket.

Vi må i fremtiden klare å løfte læreryrket så mye at vi rekrutterer blant de beste elevene fra videregående skole.

Jeg formulerte i 2011 en visjon om at læreryrket skulle være blant de mest attraktive yrkene for norske 15-åringer innen 2030. Min visjon er å gjøre læreryrket til et drømmeyrke for norsk ungdom.

Derfor er karriereveier det neste steget i regjeringens lærerløft.

En av de andre store utfordringene i norsk skole er en høy andel som faller ut av videregående opplæring.

Bedre lærere vil gjøre at elevene lærer mer, og vil forhåpentligvis bidra til at flere fullfører skoleløpet.

Men vi må også se etter flere løsninger. Det er spesielt på yrkesfaglig opplæring at mange dropper ut.

Mangelen på gode fagarbeidere kan bli alvorlig i årene fremover.

Nesten halvparten av norske elever, 48 prosent, velger yrkesfaglig opplæring.

Nær halvparten faller ut. Andre velger å ta allmennfaglig påbygging for å få studiekompetanse. Og kun om lag en tredjedel ender opp med fagbrev.

Derfor trenger vi et eget yrkesfagsløft.

Noen steder ser vi resultater som gjør oss optimistiske. Det kan vi takke enkelte fylkeskommuner for, som har ligget i forkant av både regjering og Storting. Rogaland er et av dem.

Janne Johnsen og fylkeskommunen har hatt mange nye ideer til bedre løsninger for å få flere til å fullføre videregående.

I fjor vinter besøkte jeg den praksisnære opplæringen til Godalen videregående skole. De var ikke på skolen, men på et stilas utenfor et hus som skulle renoveres.

Mange elever er så lei av teori at de må ut å jobbe for å finne motivasjon og læringslyst.

I stedet for å falle ut får elevene et tilbud om å ta fagbrev gjennom å være i praksis under hele skoleløpet. Det tar litt ekstra tid, men de kommer i mål.

NHO har ønsket en slik tredje vei til fagbrev med fleksible opplæringsløp.

Om dette skal bli en søkbar vei, eller et tilbud på enkelte skoler i hvert fylke skal vi komme tilbake til. Men modellen fra Rogaland mener jeg er til eksempel for hele landet.

Vi skal derfor være åpne for gode løsninger som utvikles nedenfra, og som springer ut fra næringslivets behov for gode fagarbeidere.

Mangel på lærlingplasser er en annen utfordring på yrkesfagene. Regjeringen har allerede tatt noen viktige skritt på dette området: Vi har styrket lærlingtilskuddet og opprettet et stimuleringstilskudd for nye lærebedrifter.

Igjen er Rogaland er foregangseksempel. Det offentlige og næringslivet er rett og slett veldig flinke til å samarbeide om å få opprettet flest mulig lærlingplasser. Mange kaller det for Stavangermodellen.

Per 1.desember 2013 hadde 2.424 stykker fått lærekontrakt her i fylket. Det er 15 prosent av alle lærekontrakter som inngås i landet.

Over 80 prosent av dem som søkte om lærlingplass fikk det. Ingen fylker tar inn flere av dem som søker enn Rogaland. Det fortjener dere skryt og honnør for.

Åtilby mange lærlingplasser tror jeg er en positiv investering.

Kommuner i Rogaland og i Stavangerregionen har de siste ni årene nærmest byttet på å vinne Nærings-NM. I 2013 var det Sola. I 2012 var det Sandnes. Det er imponerende.

Løsningene med praksisnær opplegg, helhetlig fag og yrkesopplæring, TAF, tett samarbeid om lærlingplasser, alt det er løsninger som gjør at dere har kommet langt i å bekjempe frafall i skolen. Men det er også løsninger som gir dere sterke fagarbeidere som i samarbeid med høyt utdannede skaper en fremtidsrettet region.

Nå har jeg skrytt veldig mye av dere. Og jeg skal skryte litt til, men samtidig vise at dere er ikke best i absolutt alt.

På landsbasis fullfører 69 prosent videregående opplæring. I Rogaland fullfører 72 prosent. Men det er fylker som gjør det enda bedre. I Sogn og Fjordane fullførte hele 75 prosent.

Høyre er som kjent glad i konkurranse. Så derfor vil jeg utfordre både fylkesordfører Janne, andre politikere og næringsliv, til å jobbe for at Rogaland skal bli landets beste fylke på å bekjempe frafall. Tar dere utfordringen?

Det innebærer at jeg utfordrer flere til å gjøre en enda større innsats. Til å se litt utover behovet i dag slik at flere ungdommer får en reell mulighet til å oppnå et fag- eller svennebrev. Vi må strekke oss lenger – for egen del, for ungdommens del og for Norges del.

Nasjonalt skal vi jobbe for å videreutvikle undervisningen på yrkesfagene til å bli mer praktisk orientert for alle.

Sammen kan vi gjøre yrkesfagene bedre, og skape et bedre samfunn.

En god grunnutdanning er ikke nok til å realisere kunnskapssamfunnet alene. Realiseringen av kunnskapssamfunnet handler også om hvor godt vi lykkes med å lære hele livet.

Forrige uke var «Læringslivet» tema for NHOs årskonferanse.

Samarbeid mellom partene i arbeidslivet, og mellom privat og offentlig sektor, er en av suksessfaktorene i Norge. Dere er allerede med og tar et stort og forbilledlig ansvar for opplæring for voksne i arbeidslivet. Der er vi i verdenstoppen.

Derfor stopper ikke læringen når man går ut av skolen. Tvert imot skyter den ny fart når vi går inn i arbeidslivet.

Den investeringen norske arbeidsgivere gjør i sine ansatte er noe dere virkelig bør være stolte av.

Den største forskjellen i vårt samfunn går mellom de som har jobb og de som ikke har. Har man først en fot innenfor, får man stadig mer kunnskap og erfaring. De som blir stående utenfor arbeidslivet, risikerer også å bli stående igjen.

Vi har i dag for mange A4-løsninger. Det hemmer utviklingen med å få flere tilbake i jobb. Det hemmer integrering. Kommer du til Norge nesten ferdig utdannet, er det ikke lett å fullføre og få brukt kompetansen i arbeidslivet. For mange A4-løsninger stenger veier inn i arbeidslivet. Derfor vil regjeringen åpne flere veier frem til kompetanse og arbeid.

Opplæring på arbeidsplassen er en del av løsningen. OECD trekker her frem Norge som et godt eksempel: Vi skiller oss ut ved at gruppen med lavest formell kompetanse, i større grad enn i andre land deltar i opplæring på arbeidsplassen.

Det viser verdien av å få flest mulig inn i arbeidslivet.

Mer læring, i skolen og i arbeidslivet, former læringslivet.

Et bedre læringsliv vil gi oss et mer fremtidsrettet næringsliv. Det trenger vi.

For det er grunn til å bekymre seg for todelingen av norsk økonomi. Olje- og gassindustrien, leverandørindustrien, går svært bra. Tradisjonell industri sliter.

Vi har høy vekst i kostnadene. Utviklingen i produktivitet holder ikke tritt. Vi blir dyrere sammenlignet med våre handelspartnere uten at vi produserer mer.

Løsningen er å jobbe for å bli mer produktive, styrke konkurransekraften til norske arbeidsplasser, og bygge kunnskapssamfunnet.

Regjeringen jobber nå med å sette ned en produktivtetskommisjon. Den skal se på hvordan næringslivets konkurransekraft kan styrkes, men også hvordan vi kan bli mer produktive i offentlig sektor.

Det vi vet er at vi må dreie mer av avkastningen fra oljefondet over fra å drifte statsbudsjettet, til å investere i fremtiden slik handlingsregelen opprinnelig sa oss.

Det handler praktisk sett om å investere mer i skole, mer i forskning, mer i infrastruktur og mer i vekstfremmende skattelettelser. Det har vi allerede satt i gang med.

Vi økte bevilgningene til forskning med 320 millioner kroner. I tillegg har vi utvidet SkatteFunn-ordningen med 160 millioner. For det er særlig den næringsrettede forskningen vi har satset på. Bevilgningene til Brukerstyrt Innovasjonsarena (BIA) som stimulerer ambisiøse forskningsprosjekter i næringslivet har økt med 80 millioner kroner.

Universitetene fikk også 100 millioner mer, fordelt gjennom den resultatbaserte ordningen som gir midler basert hvor god forskningen er.

Det viser at vi gir mer, men at vi også stiller større krav til resultater.

Dette er de første skrittene i vår satsing på mer forskning og innovasjon, i høyere utdanning og i næringslivet.

Målet er å ta vare på de mulighetene vi har i kunnskapsrike mennesker over hele landet. Det skal vi i samarbeid med dere – gjøre også i Rogaland.

Når jeg sier at kunnskap er den nye oljen, så har dere mer kunnskap enn dere har olje. Det mener jeg er godt utgangspunkt for å gi vår ungdom kompetanse å leve av i fremtiden.

Tusen takk for oppmerksomheten.