Av stortingsrepresentant Nikolai Astrup - leder av Høyres EU-utvalg og Marianne B. Skou - medlem i Oslo Høyres EU-utvalg

1. juli 2013 er en stor dag for det kroatiske folk. Nå er de klare til å delta i det europeiske økonomiske og politiske samarbeidet med de rettigheter og forpliktelser det medfører. Dagen er viktig også for de tusener som gjennom militær innsats, politisk diplomati og humanitært arbeid har bidratt på Kroatias lange vei. Fremst blant bidragsyterne står EU.

I perioden 1989 til 2007 gikk de tidligere kommunistlandene i Øst-Europa gjennom den møysommelige prosessen mot EU-medlemskap. I perioden fra Dayton-avtalen i 1995 og frem til i dag har Kroatia vært gjennom det samme. I begge tilfelle har det tatt 18 lange år.

Tilfellet Balkan

En meningsløs krig «mellom brødre» som startet to år etter at Slobodan Milošević kom til makten i Serbia, satte etniske og religiøse grupper opp mot hverandre i et sammensurium av uforsonlige motsetninger. Hevngjerrighet var et sterkt fremtredende motiv. De fleste har noe å hevne i det tidligere Jugoslavia, bare man går langt nok tilbake i historien. Da Dayton-avtalen som markerte slutten på Balkankrigen ble undertegnet i 1995, var 100 000 liv gått tapt og 2,5 millioner mennesker drevet på flukt.

EU klarte ikke å forhindre krigen på Balkan, men i årene etter jobbet det internasjonale samfunn tålmodig med prosessen mot levedyktige demokratier i regionen. Det skjedde gjennom et sterkt politisk press på statene der EU-medlemskap var gulroten.

Ikke uten vanskeligheter

Veien frem mot kroatisk medlemskap har vært lang. Gjennom København-kriteriene har EU stilt omfattende krav:

• Stabile politiske institusjoner som garanterer demokrati, har respekt for rettsstaten og menneskerettigheter og for beskyttelse av minoriteter.

• En fungerende markedsøkonomi som evner å møte markedskravene i unionen.

• Tilstrekkelig administrativ kapasitet, samt evne og vilje til å etterleve pliktene som følger med medlemskap, inkludert tilslutning til målene om politisk, økonomisk og monetær union.

Kroatia er nå i mål. En rettsstat er bygd og et levedyktig demokrati etablert. Utbombede områder er nå langt på vei gjenoppbygd og titusener av serbokroatiske flyktninger har vendt hjem til Kroatia, som igjen er et multietnisk samfunn.

Åutlevere krigsforbrytere til FNs Krigsforbryterdomstol i Haag sitter svært langt inne i land som har brutt internasjonale regler under en krig. Selv om kroatene var den angrepne part i konflikten, brøt også de internasjonale regler. Personer som ble nasjonale helter for befolkningen under krigen, regnes plutselig som krigsforbrytere i det internasjonale samfunnets øyne etterpå.

Utleveringer skjedde med EU som pådriver: Fra Serbia kom etter hvert Milošević, Karadžić og Mladić til Haag for å få sin straff. Så sent som i mai i år dømte domstolen i Haag seks kroater (fra Bosnia-Hercegovina) for krigsforbrytelser begått mot muslimer, da de forsøkte å danne en kroatisk stat i Bosnia-Hercegovina under Balkankrigen.

Montenegro og Serbia neste!

Kroatias slår nå følge med Slovenia som ble medlem allerede i den store utvidelsen i 2004. I forrige uke ble det klart at EU vil starte medlemskapssamtaler med Serbia allerede neste år. Gjennombruddet kom etter at en avtale mellom Serbia og Kosovo kom på plass i april. Gjennom intens meglingsvirksomhet klarte EU å bevege nesten urokkelige parter ut av fastlåste posisjoner.

Avtalen er med på å løse utestående problemer og normalisere forbindelsen mellom de to landene. Montenegro forhandler allerede om medlemskap, mens Makedonia er gitt kandidatstatus, og etter hvert følger Bosnia-Hercegovina og Kosovo. Utviklingen en stor seier for EUs aktive diplomati. Uten ÈUs sterke og vedvarende press på statene er det ingen som vet hvor vi hadde stått i dag. Utviklingen kunne like gjerne gått i ikke-demokratisk retning.

Vår lærdom

1. juli 2013 blir en milepæl for det kroatiske folk- og for de tusener som har bidratt på deres lange vei. Vi må aldri glemme EUs fredsbevarende og demokratibyggende rolle. Det ville være å fornekte vår egen etterkrigshistorie. Og vi må fortsette å minne om dette slik at våre etterkommere heller aldri glemmer.