Av kulturminister Thorhild Widvey (H)

Kultur skaper fellesskap. Men samtidig er kunsten og kulturen helt avgjørende for å definere et samfunns klima og åpenhet for kritikk. Kulturytringene stiller gode spørsmål til fellesskapene gjennom å få oss til å reflektere kritisk om oss selv.

Hele sektoren som jeg nå er så utrolig privilegert å få være med på å skape en ny politikk for, har med verdi- og identitetsspørsmål å gjøre. Det gjelder kunsten og kulturen, men det gjelder også mediene, de frivillige organisasjonene og idrettsbevegelsen, der titusenvis av barn og unge blir formet som mennesker hver eneste dag. Og det gjelder på en helt spesiell måte i de organisasjoner og institusjoner som står for det store mangfoldet av religioner og livssyn i Norge.

Trenger ikke være nyttig

Det handler om hvem vi er, hvem vi vil være, hva slags samfunn vi ønsker. Mer enn det: Hele kulturfeltet har i dyp forstand med ytringsfrihet å gjøre - hvordan vi betrakter virkeligheten, med hvilke blikk vi ser på verden rundt oss.

Dette er en grunnleggende side ved kulturen. Den har en egenverdi som ikke trenger å være nyttig eller gi spesielle konsekvenser på andre samfunnsområder, hverken når det gjelder helse eller økonomi.

Vi vil ikke «bruke» kunst og kultur til å oppnå politiske mål på helt andre områder, slik politikere på venstresiden har vært så glade i gjennom hele etterkrigstiden. Vår motstand mot det instrumentelle kultursynet vil prege arbeidet vårt med å fornye hele kulturpolitikken. Vi har bare så vidt begynt.

Jeg ønsker en kulturpolitisk debatt om kvalitet, innhold og profil fremfor en ensidig opptatthet av infrastruktur og budsjettstørrelse. Først da tar vi kulturens plass i det norske samfunnet og dens potensial til å være en stridsplass for ideer og tenkemåter virkelig på alvor. Og det er på tide.

Klare skillelinjer

Det er mye konsensus om kulturpolitikk i Norge. Det er bra og viser hvor grunnleggende kulturens betydning er. Men det finnes klare skillelinjer også, og de vil bli utdypet i tiden som kommer.

Musikkskribenten Thorstein Selvik hadde en tankevekkende artikkel i Bergens Tidende på søndag, under tittelen «Roll over Beethoven». Han skrev:

«I Norges kulturelle gullalder fra 1850 til 1930 var vi et fattig land med elendig infrastruktur. Vi hadde Bull, Ibsen, Grieg, og vi tok hjem tre Nobelpriser i litteratur fra 1902 til 1928 (Bjørnson, Hamsun, Undset). Så penger hjelper ikke alltid. Jeg er selvsagt for store kulturbudsjetter, men penger alene er ikke nok.»

Kulturorganisasjoner som bruker ord som «katastrofe» og «krise» om enkelte grep i vårt forslag til kulturbudsjett, bør reflektere litt over disse ordene. Vi har lagt frem tidenes største og beste kulturbudsjett. Det inneholder ikke bare de første forslag til en ny retning og ny tenkning, men også en økning på 609 millioner kroner - eller 6,3 prosent.

Summen er tolv milliarder kroner. Ute i det kriserammede Europa kuttes kulturbudsjettene dramatisk, det satses mindre og mindre på offentlig støttet kultur. Hos oss er situasjonen stikk motsatt. For å realisere en ny retning i kulturpolitikken, gjør vi omprioriteringer.

Tar ansvar for rammevilkårene

Vi ønsker å sette kulturlivet fri fra konkrete føringer og innholdsmessige ønsker fra rikspolitikernes side. Jo mindre konkret makt vi selv får, desto bedre har vi faktisk lykkes!

Rammevilkårene er politikernes ansvar. Programmering, innhold og kvalitet er helt og holdent de frie aktørenes ansvar.

Frihetsreformen vår skal også styrke regionenes kulturliv. Dette vil bidra til å spre makt og å sette dagsorden. Institusjonene i Oslo trenger sterke utfordrere og konkurrenter både i scenekunst og musikkliv i regionhovedstedene Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

En annen del av frihetsreformen er over tid å satse sterkere på det frie feltet - kulturskaperne som står utenfor institusjonene, men som gjerne samspiller med dem. De store institusjonene skal vi selvsagt også gå nøye gjennom i utformingen av en ny politikk.

Vi vil dessuten skape større frihet ved å skape et bredere finansieringsgrunnlag for norsk kultur. Norge er et svært rikt land. Flere har mulighet til å bidra med private penger. Derfor innfører vi en unik gaveforsterkningsordning som skal stimulere pengegaver til nasjonale og regionale kunstmuseer som vil kjøpe inn mer kunst, og museer som vil sette i stand anlegg som er del av den nasjonale kulturarven. Vi plusser 25 prosent på private gaver til slike formål.

Ny kultur

Dette er en pionérordning. Vi ønsker at den skal være med på å skape en helt ny kultur for å vise samfunnsansvar ved å gi penger til kultur, også i Norge. På samme vis trenger vi en politikk for å styrke den viktige fonds- og stiftelsessektoren, som også har styrket seg de siste årene uten interesse fra de rødgrønne.

I bunnen av kulturpolitikken skal det ligge en solid og ambisiøs offentlig kulturfinansiering. Men det offentlige skal ikke bruke penger på det andre kan finansiere. Vi etablerer nå et kunnskapssenter for kulturnæringene, som konkret skal arbeide med hvordan kunstnere kan styrke sine inntekter.

Mer til kor og korps

Den lokale kulturen har fått altfor lite oppmerksomhet i årene med de rødgrønnes «kulturløft». Den er en uunnværlig del av Kultur-Norge. Mye av den er bygget på frivillig innsats, supplert av profesjonelle. Det ser vi blant annet i kor- og korpsbevegelsen. Disse delene av Kultur-Norge styrker vi allerede i 2014, og vi vil følge opp.

Nå trenger vi å komme videre, inn i kunsten og kulturen, og gjøre det mulig for dem som skaper kulturen å sikre enda høyere kvalitet til glede for flest mulig.

Det er ikke noe nederlag at ikke alle kulturtilbud når like bredt. Men det er et helt grunnleggende prinsipp at ingen skal føle seg ekskludert fra offentlige kulturtilbud allerede i utgangspunktet. Da har de ikke legitimitet. Det er derfor institusjoner og organisasjoner i dag ser det som så viktig å drive såkalt publikumsutvikling.

Det er mange veldig gode tilbud som bare tiltrekker seg «the usual suspects» fordi altfor mange andre ikke engang får vite om dem.

Slik kan vi ikke ha det. For mens mye av rikspolitikken dreier seg om hva vi lever av, handler kulturpolitikken om de verdiene vi lever for. Den samfunnskritiske forfatteren Jens Bjørneboe har sagt det slik: «Kultur er å si den sannhet man har sett med sine egne øyne og formulert ved sin egen tanke.»