Det er svært forståelig at vi nå ser opprør i Tunisia, Egypt og i andre arabiske land. Vi snakker om samfunn med generelt svært ung befolkning, relativt gode utdanningsmuligheter men høy arbeidsledighet. Det er autoritære samfunn med streng kontroll over media og det sivile samfunn. Da utenriks- og forsvarskomiteen nylig var i Jordan, Israel og de palestinske områdene, merket vi godt hvordan demonstrasjonene spredte seg fra land til land i regionen.

Det er svært gledelig at Tunisias president har gått av, og at landet nå skal avholde valg. Det er nå opp til makthaverne i Egypt. De må også lytte til de folkelige protestene. Det holder ikke å bytte ut enkelte toppolitikere, og vi kan ikke akseptere at regimet slår voldelig tilbake mot både demonstranter og pressefolk. Presidentvalget i september bør bli et reelt, fritt og demokratisk valg.

Mange har skrevet mye om hva som vil komme etter Tunisias Ben-Ali og Egypts Mubarak. I begge land finnes det ekstreme grupperinger, men jeg vil advare mot å overdrive den trusselen. Verken i Tunisia eller Egypt har folkemengdene i noen særlig grad ropt religiøse slagord. Engasjementet og sinnet retter seg mot autoritære ledere som driver økonomisk vanstyre og ikke respekterer befolkningens rettigheter.

Faktisk er det slik at autoritære ledere i Midt-Østen i mange år har brukt trusselen fra islamistiske bevegelser som unnskyldning for å bli sittende. Det skremmebildet har hatt svært stort gjennomslag i Vesten. Ved å gå god for disse regimene har land i Vesten sviktet både befolkningen og sine egne idealer.

De siste årene har vi sett flere revolusjoner som har lovet mer enn de har klart å holde. Roserevolusjonen i Georgia og oransjerevolusjonen i Ukraina er eksempler på det, og bør være en påminnelse om at makthavernes avgang ikke er slutten på demokratiseringsprosessen, men begynnelsen. Når det folkelige opprøret i gatene har tvunget de autoritære lederne til å gå av, begynner det vanskelige arbeidet for å få til en langsiktig og god demokratiseringsprosess. Den må involvere det sivile samfunnet og opposisjonspartier. Den må være åpen og inkluderende, og den må resultere i frie valg.

Fremfor alt må man unngå et langvarig maktvakum med utrygghet for befolkningen. Da er faren stor for at nye autoritære krefter vil tre frem. Derfor må sikkerhetssituasjonen komme under kontroll og befolkningen kunne føle seg trygg på at det blir mulig med frie, demokratiske valg. I denne prosessen har EU lovet å bidra med støtte og assistanse til Tunisias demokratisering og til landets første demokratiske valg. Jeg håper at også Norge kan bidra på denne måten.