Av Jan Tore Sanner, 1.nestleder i Høyre

Stridens kjerne er en teknisk debatt om hva som er statsbudsjettets realvekst. Høyre har vist at statsbudsjettet har vokst med 305 milliarder kroner siden 2005 justert for inflasjon. Johnsen regner derimot inn både lønnsvekst og økte forpliktelser gjennom folketrygden, den såkalte budsjettdeflatoren, for å komme frem til statsbudsjettets vekst som da er på 10 milliarder i året. På samme regnestykke fikk Jens Stoltenberg 13 milliarder til svar og kalte det enkel matematikk.

Mens Høyre reiser debatt om hvordan vi bygger landet er svaret til Arbeiderpartiet et regnestykke med budsjettdeflator som alternativ til inflasjonsjustering. Det er ikke et særlig elegant svar når finansministeren selv har publisert en pressemelding i forbindelse med statsbudsjettet hvor de selv skryter av over 18 milliarder i realvekst fordelt på ulike tiltak – 8 milliarder mer enn det Johnsen skriver er handlingsrommet.

Realiteten er at Arbeiderpartiets regnestykke brukes for å skape frykt rundt konsekvensene av å bruke noe av statens økte handlingsrom på vekstfremmende skattelettelser. Når skatter reduseres blir pengene igjen i bedriftene til nye investeringer – som bidrar å skape trygge arbeidsplasser og bygge Norge for fremtiden. Samtidig er det mulig å spare penger på utgiftssiden gjennom blant annet å legge ned fylkeskommunen og effektivisere statlig byråkrati.

På oppdrag fra meg har Stortingets utredningsseksjon laget en sammenstilling av ulike rapporter som viser potensialet for effektivisering i offentlig sektor. Analysene sammenligner blant annet kommuner av lik størrelse og ser på hvor mye vi kunne spart dersom alle fikk like mye velferd som den mest effektive. Konklusjonen i samtlige 20 rapporter er at mulighetene for å drive offentlig sektor bedre er store, slik at vi får mer helse, skole og samferdsel igjen for pengene.

Den kritiske debatten vi må reise er hvordan vi bruker et voksende statsbudsjett til å bygge landet for fremtiden. En bedrift som har økende lønnskostnader uten at de øker produktiviteten tilsvarende vil raskt havne i trøbbel. Det samme gjelder i alle høyeste grad et land. Dersom Norge har en kraftig økning i lønningene uten at vi som nasjon forbedrer evnen til å produsere varer og tjenester tilsvarende vil våre naboland utkonkurrere oss. Dette poenget tar Sigbjørn Johnsen ut av sin likning: Pengene som går til pris- og lønnsvekst må også gå til å skape bedre velferdstjenester.

Høyre og Arbeiderpartiet er enige om viktigheten av å holde igjen bruken av oljepenger. Men ansvarlig økonomisk politikk handler ikke bare om hvor mye penger som brukes, men også om hvordan pengene brukes. Norge er et høykostland som avhenger av høy produktivitet. Statsbudsjettet viser derimot at Norge siden 2006 har hatt svakere produktivitetsvekst enn våre handelspartnere. Fra 2000 til 2005 da Høyre satt i regjering var den høyere. Hele vår velferd hviler på forutsetningen om at Norge er mer effektive enn dem vi konkurrerer mot. Derfor må vi som politikere diskutere hvilke politikk som vil skape vekst for å skape trygge arbeidsplasser i fremtiden.

Høyre imøteser mer enn gjerne en debatt om hvordan vi bygger Norge for fremtiden. For å gjøre landet vårt mer robust i en stadig sterkere internasjonal konkurranse, prioriterer vi skole, forskning og høyere utdanning for å skape mer innovasjon, flere bedrifter og mer kompetent arbeidskraft. En annen viktig nøkkel er målrettede tiltak for å få flere fra trygd til arbeid som styrke velferden. En gradvis nedtrapping av formuesskatten er også et ledd i arbeidet med å skape et Norge med konkurransekraft. Det betyr ikke at rike skal slippe unna å betale skatt slik jeg understreket til DN senest 20.oktober.

Mer enn et forsvar for budsjettdeflatoren håper jeg Arbeiderpartiet kan fortelle velgerne hvordan de vil skape mer innovasjon, bedre universiteter og redusere frafallet i videregående skolen. Fordi valget i 2013 handler ikke om inflasjon eller deflator, valget i 2013 handler om hvordan vi skal bygge Norge for fremtiden.