I sin nyttårstale fortalte statsministeren igjen historien om hvordan Norge ble bygget. Blant annet hevdet Stoltenberg at nordmenn for hundre år siden «ble født inn i en ung nasjon som var blant de fattigste i Europa», og at «resten av livet brukte de til å bygge opp et velferdssamfunn ingen andre folk, noe sted i verden, noensinne i historien, har opplevd maken til». Det er god grunn til å hedre landets eldre, men den historiske rammen det settes inn i er heller unøyaktig.

Ingen bestrider at velferdsnivået har økt betraktelig siden 1911. Men ved å begrense seg til de siste hundre årene - for øvrig den perioden Arbeiderpartiet har vært representert i Stortinget - hopper Stoltenberg bukk over kanskje den viktigste perioden i det norske velferdssamfunnets historie.

Dette kunne kanskje vært avfeid som en detalj, hadde det ikke vært for at det støtter opp under en seiglivet myte: At den norske velferdsstaten og moderniseringen først og fremst er et resultat av Arbeiderpartiets målrettede «nasjonsbygging» i perioden etter andre verdenskrig.

Grunnlaget for den norske velferdsstaten ble ikke lagt etter andre verdenskrig. Helt sentrale elementer var til og med på plass før 1911. Mye av grunnlaget ble lagt av liberale og konservative politikere lenge før Arbeiderpartiet kom i regjering, og også før Arbeiderpartiet var på Stortinget. Kanskje det er derfor Arbeiderpartiet ikke trekker lengre historiske linjer?

For det første var det politiske arbeidet for å trygge og bedre arbeidsforholdene startet allerede på 1800-tallet. I dette arbeidet spilte borgerlige regjeringer en ubestridelig rolle. Høyreregjeringen Stang innførte lov om ulykkesforsikringer for fabrikkarbeidere i 1894. Venstreregjeringen Steen innførte arbeidstilsynslov allerede i 1892. Denne ble også videreutviklet av Venstreregjeringen Knudsen i 1909. I tillegg var de borgerlige partiene pådrivere for en offentlig organisert arbeidsformidling og arbeidsledighetskasser som ble innført i 1906.

For det andre var det allerede ved inngangen av 1900-tallet gjort mye for å sikre sosial trygghet og helse for borgerne. Sykeforsikringen ble innført av den borgerlige samlingsregjeringen i 1907, etter at den var blitt fremmet av Høyre så tidlig som i 1890. Innen 1900 hadde både Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet programfestet alderspensjon. Da loven om alderstrygd ble gjennomført i 1936 av Arbeiderpartiregjeringen Nygaardsvold, er det med utgangspunkt i vedtaket om Folkeforsikring fra 1923 og flere tiår med utredning og debatt. Det var først og fremst økonomien som hadde hindret at pensjonen ikke ble innført tidligere.

For det tredje har muligheten til å eie egen bolig vært en sentral del av det norske velferdssamfunnet i mer enn hundre år. Fond og låneordninger for bolig ble initiert allerede før 1900, for å gi lån til ubemidlede personer for oppføring av egne boliger. Også i dette arbeidet ledet de borgerlige partiene an. Opprettelsen av Arbeiderbruk- og boligbanken fra 1903, etter initiativ fra både Høyre og Venstre, er et godt eksempel på dette.

Arbeid, sosial trygghet, helse og husly er pilarene i velferdsstaten. På alle disse områdene var det allerede for hundre år siden gjennomført politiske reformer som skulle prege velferdsstatens videre utvikling. Videre kunne vi nevnt trygging av barns rettigheter, skole og utdanning, psykisk helse med mer. Til sammen er det god grunn til å hevde at grunnlaget for det sosiale medborgerskapet som velferdsstaten er, ble lagt på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Arbeiderbevegelsens og Arbeiderpartiets rolle i den norske moderniseringen er viktig. Men det har dannet seg et feilaktig inntrykk av at den norske velferden var et planlagt sosialdemokratisk prosjekt, «kjempet frem» av ledere som Nygaardsvold og Gerhardsen. Det har snarere vært bred politisk konsensus om utviklingen av velferden helt frem til vår tid.

Da Arbeiderpartiet startet sin lange regjeringsperiode med Nygaardsvold i 1935, var det også lite som vitnet om en radikalt ny politisk kurs på det sosialpolitiske feltet. Det var snarere en videreføring av den linjen som var lagt av de borgerlige partiene. Heldigvis, skal vi tro Ole Colbjørnsen, en av Arbeiderpartiets sentrale ideologer på 30-tallet. I 1954 sa Colbjørnsen til NRK: «Det er nå helt klart at skulle noe større av dette programmet [Arbeiderpartiets program 1933, som han selv hadde vært hovedforfatteren av] virkelig blitt gjennomført, ville det uunngåelig ledet til tilstander noe nær dem vi finner i de nåværende såkalte folkedemokratier og satellittstater, og altså ha ført det norske folk, og ikke minst arbeiderklassen, ut i store ulykker, inn i ufrihet med en grå og trist tilværelse, og et relativt lavt levenivå».

Dette er i kontrast til den historien Stoltenberg forteller. De som tar seg tid til å lese politiske taler og programmer, vil finne mange eksempler på hvordan Arbeiderpartiet lenge har hatt en sterk selvforståelse som historiens drivkraft og velferdsstatens «byggherrer». I sitt program foran valget i 1945 skrev de «Det norske Arbeiderparti har i snart 60 år stått i brodden for alt sosialt og politisk framstegsarbeid i Norge». I 1965 uttrykte de sitt selvbilde slik: «Vår sosiale trygder og institusjoner, fri utdanning i godt utbygde skoler, kortere arbeidsdag, mer demokratiske omgangsformer på arbeidsplassen, trygging av lønnstagernes rettigheter - alt dette har sitt utspring i våre sosialistiske ideer». Ved landsmøtet i 2010 kunne Helga Pedersen til og med advare mot at Arbeiderpartiet, «som arkitekter og bygningsarbeidere for velferdsstaten», ikke må «se seg blind på hvor vakkert byggverket er blitt».

Dette er eksempler på hvordan Arbeiderpartiet «tilraner seg definisjonsmakten i det store moderniseringsprosjektet», som historikeren Francis Sejersted beskriver det. Når de krever eierskap til velferdsstatens historie på denne måten, er det ikke bare fordelaktig for Arbeiderpartiet, det er også direkte misvisende. Det er på høy tid å avlive myten om at Arbeiderpartiet bygget Norge.

Artikkelen står på trykk i Dagbladet 17.01.11.

www.civita.no