I Norge har vi til nå vært forskånet fra grusomme terrorhandlinger. Vi har visst at terror kan ramme nådeløst og vilkårlig. Vi har visst at det kan ramme uskyldige. Vi har visst at det kan skje når som helst og hvor som helst.

Nå har det skjedd her, i fredelige Norge, i lille Oslo. Tragedien vi alle så inderlig håpet at vi skulle slippe.

Det er for de fleste av oss helt uforståelig at enkelte mennesker ikke har respekt for andre menneskers ukrenkelighet. Det som har skjedd er ikke til å tro. Derfor er det etter den første umiddelbare reaksjonen av sjokk lett å bli grepet av fortvilelse, oppgitthet og resignasjon. I dag, tre dager etter, kjenner vi ennå ikke det endelige omfanget av tragedien, hvordan terroraksjonen har blitt planlagt og gjennomført, eller om gjerningsmannen har handlet alene. Men vi vet allikevel at dette er en nasjonal tragedie, og det største og alvorligste anslaget mot Norge siden 2. verdenskrig. Det er ikke til å undres over at følelsene er mange og sterke. Det er også dem som føler et voksende sinne og hat mot den eller de som står bak de grusomme gjerningene og ønsker hevn. Historien bærer alt for mange tragiske vitnesbyrd om hva det kan føre til. Derfor er ikke dette tiden for å rope på hevn, resignere eller leve i frykt. Våre demokratiske prinsipper skal aldri vike for ekstreme handlinger. I respekt for de døde og pårørende skal vi i stedet begynne å bygge et enda bedre og åpnere samfunn.

Selv om katastrofen først og fremst har rammet Østlandet og Oslo, går våre tanker til alle de andre i Norge som er rammet. Vi vet at det er mange kommuner som nå har døde som skal bringes hjem. Norge er et lite land, mange av oss vil oppleve å ha venner eller bekjente som er berørt av tragedien. Nå står vi sammen i sorgen.

Mange av de drepte på Utøya er skolebarn. Plasser vil stå tomme i mange klasserom når skolen starter i august. Vi skal ta godt i mot våre skolebarn når de kommer tilbake fra ferie. Vi skal gi dem trygghet og en mulighet til å leve videre etter denne tragedien. Vi skal stå sammen og vi skal ta lærdom av det som har skjedd. Ikke minst i respekt for de som nå er borte.

I Oslo sentrum er vinduer knust, bygg er ødelagt og mange vil ikke kunne gå tilbake til sin vante arbeidsplass. Sårene i bybildet bekymrer meg imidlertid lite. Bygningene vil bli restaurert og etter en stund vil det ikke være spor igjen etter det som har skjedd. Men hva med alle mennesker som har mistet kollegaer, venner, kjente eller barn? For dem blir livet aldri det samme. Sorgen og smerten vil synes umulig å bære, og det er da vi trenger hverandre. Det er da vi må vise at vi bryr oss og vi må våge sette ord på det.

Men hva med alle andre, de som ikke er direkte berørt? Vil livet for noen av oss noen gang bli som normalt? Vil Oslo og Norge bli som før? Jeg tror ikke det. Vi har på mange måter tapt vår uskyld, men det betyr ikke at vi skal leve i frykt. Sammen skal vi ta tilbake Oslo sentrum og pånytt fylle byen med liv. Ellers har de onde kreftene vunnet. Vi skal ikke leve i naiv tro på at en lignende tragedie aldri skal kunne skje igjen, men i respekt for de drepte og skadde, skal vi sammen vise at kriminalitet ikke skal klare å ødelegge Oslo, ikke skal klare å ødelegge vårt samfunn.

Fabian Stang
Ordfører i Oslo