Nikolai Astrup er nestleder i Oslo Høyre, byrådssekretær og leder i Høyres EU-utvalg.

Kjære landsmøte,

Norge er geografisk i Europa, mentalt i en annen verden.

Vi dyrker myten om annerledeslandet som klarer seg godt alene, og enda bedre uten EU-medlemskap.

Vi dyrker vår selvråderett, som angivelig gir oss retten til å råde over oss selv, men som i praksis betyr at andre har rett til å råde over oss.

Vi dyrker myten om vår uavhengige valuta, som om kronekursen settes ved dekret fra finansdepartementet.

Vi dyrker vår identitet som en solidarisk og fredselskende nasjon, men nekter å ta vår del av ansvaret for det kontinentet vi er en del av.

Kjære landsmøte,

Diagnosen lyder selvbedrag.

Det er ikke selvråderett at 7 av 10 vedtak i norske kommunestyrer berøres av lover og regler andre har bestemt.

Det er ikke selvstendighet at 7 av 10 av alle bestemmelser norske bedrifter forholder seg til, kommer fra Brussel.

Det er ikke uavhengighet når 80 prosent av all norsk miljølovgivning vedtas i EU uten vår medbestemmelse.

Tvert om: Det er resultatet av en husmannskontrakt. Vi kaller den EØS-avtalen. Det vi får, er innpass på det indre markedet i Europa, og det er en rett vi ikke vil være foruten; men det vi betaler er vår demokratiske rett til medbestemmelse over Norges utvikling og fremtid.

Det er en stiv pris å betale. Det har vært utkjempet kriger for mindre.

Norge er 80 prosent med i EU allerede: Vi er med i Schengensamarbeidet; norske soldater deltar i skarpe operasjoner under EU-kommando; vi er integrert i forskningssamarbeid, justis- og politisamarbeid; vi kan bo, jobbe, leve, kjøpe, selge og studere i hele EU-området.

Det eneste vi mangler er det som virkelig betyr noe: Innflytelse. Påvirkningskraft. Medbestemmelse. Det kan vi bare oppnå på en måte, og det er gjennom medlemskap i EU.

I det lyset blir Lars Sponheims landsmøtetale for to uker siden nesten parodisk. Han lovpriste EØS-avtalen. Ikke en eneste gang nevnte han det demokratiske underskuddet avtalen gir oss. Partier med stolte demokratiske tradisjoner burde ha vært de første til å påpeke dette. Sponheim gjorde det ikke.

Isteden sa han at EU må bli mer som Lars Sponheim. Han brukte riktignok andre ord; han sa: 'EU må bli større enn seg selv'...

Sponheimen vil nemlig ha Tyrkia inn i EU. Vi som trodde han skulle avklare sitt syn på norsk medlemskap i EU...

I Sponheims verden er EU blitt navlebeskuende og innadvendt.

Og da spør jeg: Hvilket EU er det egentlig han snakker om?

Er det det EU som står som et fyrtårn i klima- og miljøpolitikken, som alle andre land i verden navigerer etter?

Er det det EU som tok ansvar da russiske tanks rullet inn i Georgia i fjor?

Neida, han siktet til det EU som nå står samlet i møte med finanskrise og økonomiske nedgangstider.

Åkritisere EU for å forsøke å løse den økonomiske krisen som rammer Europa, faller på sin egen urimelighet.

I motsetning til på tredvetallet vil vi ikke oppleve proteksjonisme, nasjonalisme og isolasjonisme nå. Vi vil ikke se devalueringer og negative handelskriger.

Tvert om: EU er tuftet på ideen om at politisk og økonomisk fremgang forutsetter politisk og økonomisk samarbeid. Ingen tjener på at naboen taper. Mor får det ikke bedre av at far mister jobben. Samarbeid lønner seg for alle.

Som Jan P. Syse sa, riktignok i en helt annen sammenheng: Hvis ikke vi henger sammen, blir vi hengt hver for oss.

Det er fornuftig at en union som har tatt på sine skuldre å forene et splittet Europa og bringe 10 nye land inn fra kulden i øst, ikke tar lett på stigende arbeidsledighet og lavere økonomisk vekst.

Er det dette Sponheim mener er navlebeskuende og innadvendt?

Eller snakket han kanskje om Venstre som stemmer nei til norsk EU-medlemskap fordi Lars Sponheim, fra sin utsiktspost i Ulvik, mener å se at saken ikke er aktuell i kommende fireårsperiode?

I seg selv en underlig påstand, ettersom den islandske regjeringen for to dager siden bestemte seg for å søke om medlemskap.

Det positive med Islands søknad er at den politiske soveputen vi kaller EØS-avtalen kan komme i spill.

Kanskje vi endelig kan få en reell debatt om Norges utenforskap i Europa? Om hvordan vi påvirkes av at vi står utenfor det viktigste politiske fellesskapet i vår nærhet? Kanskje er det endelig flere enn Høyre vil se at Stortinget er redusert til et postkontor for EU-direktiv, med utenrikskomiteen som postmester?

Da blir også Dagfinn Høybråten nødt til å våkne. Han tviholder på EØS-avtalen som om det var jesusbarnet selv. Hvis han ser nærmere etter vil han oppdage at det ligger ingen frelse i en husmannskontrakt.

Kanskje til og med Jonas Gahr Støre vil løsrive seg fra den til enhver tid spennende dialog han måtte befatte seg med, og starte arbeidet med å utrede konsekvensene for Norge dersom Island melder seg inn?

Når det er sagt: Jeg har ingen tro på et islandssug. Når svenskesuget fortonet seg som en lett bris, så vil islandssuget fortone seg som krusninger i fjæra en varm sommerdag.

Men det kan ikke være likegyldig for det politiske Norge at EØS-avtalen svekkes, at norske fiskere skal betale toll mens islandske fiskere slipper, eller at Norge blir stående enda mer alene utenfor det europeiske samarbeidet, kun i selskap med de rødgrønne favorittene Sveits og Liechtenstein.

-o-

Jeg har lyst til å berømme Venstre for én ting: De tok debatten. I motsetning til Fremskrittspartiet, som skygger banen med en gang EU blir nevnt. Det smaker av feighet.

Som Kristin Clemet skrev i Aftenposten i går: Politikeres jobb er ikke bare å lytte, men også å lede.

Carl I. Hagen skal en gang ha uttalt at det dummeste han har gjort som politiker var å stå frem som ja-mann i 94. Jeg kan komme på mye annet som kunne konkurrert, men jeg skal la det ligge denne gangen.

Men det sier litt om Fremskrittspartiet, når det dummeste man kan gjøre som partileder er å ta standpunkt til den viktigste saken i norsk utenrikspolitikk i vår tid.

Venstres landsmøte var en viktig avklaring for velgerne; Høyre er fremdeles Norges eneste klare ja-parti!

Jeg er glad for at Erna Solberg og Høyre har gjort det tindrende klart at vi setter norsk medlemskap i EU foran regjeringsdeltakelse.

Sjansen til å melde Norge inn i EU får vi bare en gang. Sjansen til å sitte i regjering skal vi sørge for å få ved hvert eneste valg!

Takk for oppmerksomheten.