Norsk skolepolitikk har lenge lidd under en vrangforestilling; nemlig at det er mulig å gjøre en dyptgående og langsiktig bedring av skolen uten å heve kvaliteten på de som står for undervisningen. Norsk skole preges av små forskjeller mellom skoler, men store forskjeller innad på den enkelte skole. Det er godt dokumentert at norsk skole i liten grad makter å gi elever like muligheter gjennom skolens bidrag. Elevers læringsutbytte henger nøye sammen med variabler som foreldrenes utdanning, kjønn og kommunestørrelse. Sosial bakgrunn er den klart viktigste bakenforliggende forklaringen på hva eleven sitter igjen med etter grunnskolen. Disse variablene gjennomgås i utredningen.

Mer interessant er det likevel at forskningen er tydelig på hva som øker skolens bidrag til å gi muligheter for alle. Gode lærere er den eneste faktoren som trumfer sosial bakgrunn. Per i dag er elever avhengig av ”flaks” for å få tilgang til god undervisning. De store kommunene drar fra de mindre kommunene, fordi de mest kompetente lærerne søker seg til større fagmiljøer.

Gjennom sentrale funn i norsk og internasjonal forskning, dokumenteres behovet for å ta i bruk nye og radikale virkemidler for å gjøre læreryrket tilstrekkelig interessant for de flinkeste kandidatene.

Den gode skolen kan ikke kjøpes for penger om vi bruker pengene på rammefaktorer. Det er ingenting i forskningen som tyder på at penger anvendt på rammefaktorene gjør skolen bedre.

Om skoleåret er langt eller kort, spiller ingen rolle. Om klassene er små eller store, betyr heller ikke noe. Om en anvender informasjonsteknologi eller ikke - resultatene blir de samme. Hva er det så som betyr noe?

Alt avhenger av læreren!

Her kan du lese mer om norsk skole - hvor er vi, og hvor vil vi?