Veldig mye går bra i Norge. Vi har lav arbeidsledighet, vi har en høy oljepris som sørger for et høyt aktivitetsnivå i næringslivet, og vi har mange dyktige ansatte i offentlig sektor og i privat næringsliv som gjør en god jobb hver eneste dag for å yte velferd til både eldre og unge.

Men selv om det går bra i et samfunn, kan vi ikke lene oss tilbake og hvile på gode resultater. Vi er nødt til å løfte blikket og se fremover på de langsiktige utfordringene som det norske samfunnet kommer til å møte. De stegene som vi tar i dag gjennom behandlingen av statsbudsjettet, skal gå i en retning som gjør at vi klarer å løse utfordringer i dag, men ikke minst ruster oss fremover.

Det er bakgrunnen for de prioriteringer som Høyre har gjort i sitt alternative statsbudsjett. Der har vi prioritert kunnskap og konkurransekraft, og vi har prioritert tiltak som bidrar til at velferden virker bedre.

Vi har brukt 8 mrd. kr på utgiftsprioriteringer og ca. 5 mrd. kr på skatteendringer og avgiftsendringer for å styrke konkurransekraften. Konkurransekraften må nemlig også styrkes, gjennom å sørge for å ta vekk det som er særnorske skatteregler, som bidrar til at bedrifter får en dårligere utvikling, og at arbeidsplassene i fremtiden blir dyrere og vanskeligere å drive.

Det er også viktig at vi satser mer på infrastruktur, slik at vi utvider arbeidsmarkedene og sørger for at kostnadene blir mindre, både for enkeltpersoner og bedrifter.

Det er viktig at vi har en strategi for å løfte Norges konkurransekraft for fremtiden. Da er det viktig at vi tar med oss at Norge kommer til å være – og etter min mening kanskje også bør være – et høykostland, med et høyt lønnsnivå for veldig mange. Det er en del av den grunnleggende velferden. Men det betinger én ting klart og tydelig: Vi må jobbe smartere enn de landene vi konkurrerer med på verdensmarkedene, for å skape trygge arbeidsplasser.

Da synes vi det er nødvendig å gjøre endringer i regjeringens budsjettforslag. Når vi ser at forskningssektoren har hatt mindre vekst enn hele statsbudsjettet i tre av de fire siste årene, vitner det rett og slett om at vi trenger klarere prioriteringer og mer gjennomføringskraft hvis vi skal sørge for konkurransekraften i årene fremover.

Jeg har diskutert matematikkunnskapene i Norge noen ganger med statsministeren. Selv om vi i Norge ligger langt over gjennomsnittet når det gjelder høyt utdannede, er andelen realfagsutdannede 35 pst. lavere enn gjennomsnittet for OECD-land. Det er en kritisk utfordring, som næringslivet i hele landet merker i dag.

Næringslivet mangler ingeniører og IKT-personell, og jobbene flytter ut av landet fordi vi rett og slett ikke har nok kunnskap. Derfor har Høyre i sitt budsjett satt nye ideer og bedre løsninger for kunnskap og konkurransekraft i høysetet. Det bidrar til å skape trygge norske arbeidsplasser, og det skal bygge Norge som kunnskapsnasjon i årene fremover.

Vi prioriterer kunnskap i skolen gjennom en storstilt satsing på etter- og videreutdanning av lærere. Den viktigste enkeltfaktoren vi har for å løfte elevenes læringsutbytte i skolen, er lærerne.

Når debatten om dette går, har de rød-grønne politikerne ofte latt det gå sport i å si at alle er enige om at læreren er viktig. Det er kanskje derfor de ikke vil gjøre så mye med det. Det er nemlig forskjell på å tilby 1 850 plasser, slik regjeringen gjør i dag, og 4 300 plasser, slik Høyre gjør.

Det gir nemlig muligheten til også å stille krav – og tydeligere krav – om at kommunene må gjennomføre etter- og videreutdanning, og at lærerne må møte kompetansekrav, også de som er ute i skolen. Veien til gode lærere begynner med en femårig mastergrad, som rekrutterer de beste elevene, men skal vi løfte kompetansen til samtlige lærere, må vi rett og slett ha et større trykk på etter- og videreutdanning.

Så må vi begynne å gjøre tingene der det virker mest. Derfor foreslår vi å endre dagens leksehjelpsordning til å bli en satsing på ungdomsskolen. Det er da foreldre begynner å slite med å henge med på pensum. For dem som syntes at Pythagoras´ læresetning var vanskelig i 9. klasse, er det ikke blitt enklere å forklare den til barna sine i dag, hvis man ikke lærte den den gangen.

Summen av bedre lærere og en mer målrettet leksehjelpsatsing er nettopp det vi gjør for å løfte kunnskapen i bredden. Men vi har også tenkt å gjøre mer for å løfte kunnskapen i toppen. Vi bevilger nesten 1,2 mrd. kr mer til høyere utdanning, forskning og utvikling. Av dette skal 50 mill. kr gå til å dyrke frem verdensledende universitetsmiljøer.

Regjeringen skryter ofte av sin satsing på forskning, men som rektor på Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, sa: «Det hjelper lite å ta to skritt frem hvis resten av verden løper.»

Der kunnskap i bredden skal sikre at vi har nok kompetente mennesker til å løse oppgavene i samfunnet vårt fremover, trenger vi kunnskap i toppen som kan levere banebrytende forskning.

Derfor satser vi så sterkt på kunnskap og kompetanse, men også fordi kunnskap er viktig for å løse noen av de sosiale utfordringene vi ser i vårt samfunn. Arbeidslivet krever mer kompetanse. Teknologi blir mer sentralt. Kunnskap er viktig for å sikre sosial mobilitet og for å gjøre hvert enkelt individ i vårt samfunn i stand til å bruke sine egne evner.

Ikke alle i vårt samfunn får nemlig ta del i et spennende arbeidsliv. Noen kan det dessverre ikke – dem skal vi sikre et godt sikkerhetsnett for. Men mange ønsker å ta del, men får ikke muligheten. Selv om Norge har fått mange nye arbeidsplasser de siste syv årene, er sysselsettingsgraden omtrent den samme som i 2005 – 69,4 pst. i september.

Noen grupper rammes hardere enn andre. Vi får stadig flere unge uføre, og stadig flere funksjonshemmede står utenfor arbeidslivet. Det er ikke bra for den enkelte. Ingen ungdommer skulle bli møtt med det svaret fra samfunnet at det er rett og slett ikke bruk for deg. Det er ikke bra for samfunnet, for vi burde finne rom til å bruke også dem som ikke er 100 pst. effektive.

Derfor satser Høyre på velferd som virker. Vi ønsker å gi tilskudd til kommunene for å hjelpe unge uføre ut i arbeid, og vi ønsker å hjelpe bedrifter som ansetter mennesker med en funksjonshemning, gjennom bruk av mer lønnstilskudd. På samme måten bygger vi ned barrierene for å ansette noen som har fått en skjev start på livet, eller som har nedsatt syn eller hørsel, eller som er avhengig av rullestol på arbeidsplassen. Det vil gi et mer inkluderende arbeidsliv, og det vil gjøre at vi kan slippe til flere gode krefter i vårt samfunn.

Det er altså mye som går bra i Norge. Det skal vi faktisk være glad for. Men det er en økende tendens til mer forskjeller i skolen, antallet unge uføre går opp, og antall funksjonshemmede i arbeid går ned. Arbeiderpartiet sier for tiden at de vil ta Norge videre, men på disse områdene håper jeg de vil innrømme at de er på feil vei. Her går faktisk utviklingen i gal retning.

Når rusomsorgen – som var prioritert, ifølge daværende leder av programkomiteen, og alle skulle få et tilbud fra dag én – står på stedet hvil når det gjelder ventetid på behandling, fire år etter, er det vel heller ikke en retning som vi mener er riktig, samtidig som man velger å legge ned godt fungerende tilbud. Regjeringens innstilling løser ikke en del av disse utfordringene, for regjeringen er for tiden mer opptatt av å fortelle om alt som går bra enn av å gyve løs på det som ikke går godt nok.

Vårt alternative statsbudsjett har nye ideer. Det har bedre løsninger for å kunne løfte kunnskapen for alle i skolen. Det har nye ideer og bedre løsninger for å få flere fra trygd til arbeid. Det fortsetter vårt arbeid for å få ned helsekøene og for å skape trygge jobber.

Vårt alternative statsbudsjett har en retning mot velferd som virker. Det skal bidra til at vi har kunnskap og konkurransekraft som skal bygge Norge for fremtiden. Jeg tror at dette er prioriteringer som ville sørget for ikke bare en god velferd i Norge i dag, men faktisk også for en velferd i fremtiden som kommer til å være enda bedre.

Her kan du lese mer om vårt alternative statsbudsjett 2013.