Nord og Sør er svært ulike og staten Sudan var alltid preget av store interne spenninger, men som kolonimakten Storbritannia til dels klarte å holde i sjakk.Det selvstendige Sudan har hatt det mye vanskeligere.

Vi må ikke ha noen illusjoner om at overgangen fra en felles regjering i Khartum til to, den andre i Juba, vil være uproblematisk eller fjerne de fundamentale utfordringene. Begge land vil være fattige, men Sør er rik på naturressurser. Dersom fordelingen av disse blir akseptabel vil også noe av spenningen forsvinne samtidig som avhengigheten av hverandre vil øke. Like viktig er også at rikdommen kommer befolkningen tilgode og at fattigdommen bekjempes.

Det bor om lag 1.5 millioner mennesker fra Sør i Nord. Når løsrivelsen finner sted vil disse være under press. Enkelte vil ønske og "straffe" disse for hva deres venner og familie var med på når de stemte for uavhengighet. Det hviler derfor et stort ansvar på sikkerhetsstyrkene i Nord for å verne disse. Darfur er et godt eksempel på det motsatte.

En virkelig kime til konflikt vil være grenseområdene. Et av dem skal bestemme om de ønsker å være med i Nord eller Sør på et senere tidspunkt. Disse områdene er viktige økonomiske områder for begge. Trusselen om bruk av vold og statsstøttet propaganda og oppvigleri er betydelig større her enn i uken vi nå er inne i når Sør avholder folkeavstemning. Personlig tror jeg dessverre at Sudans President al-Bashir vil være langt mindre forsonelig når det gjelder løsrivelsen av disse områdene enn han var og er med hele Sør (noe han skal ha stor kreditt for).

Religion og stammer har spilt en viktig rolle i den interne konflikten i dagens Sudan. Rasisme er utbredt og religionsfriheten er i mange områder ikke-eksisterende. Jeg tror ikke spesielt Sør har noe valg i å innta en åpen og forsonende holdning til religion. Uten en slik forsonende holdning vil det være vanskelig for verdens rikeste land å bruke milliarder av bistandskroner på oppbygging.

Et siste moment som svært få i norsk media har fanget opp er de betydelige skillene som finnes internt i Sør. Den enorme entusiasmen og gleden over et kommende selvstendig Sør-Sudan vil brått avløses av avmakt, stagnasjon og trolig vold dersom det ikke bygges politisk bro mellom forskjellige grupper og meninger. Problemene er velkjente fra så altfor mange land etter selvstendighet fra stort sett kolonimakter.

Sudan har muligheten. Rikdommen finnes. Den må fordeles og demokratiet må bygges. Historien har så langt vist at de har feilet. Jeg håper delingen vil signalisere en ny start.

Jeg er ikke i tvil om at Sør vil løsrives. Derfor bruker jeg konsekvent "når" i innlegget.