Kronikk av nestleder Bent Høie. Publisert på NRK Ytring 6. februar 2013.

Norsk helsevesen er ikke generelt preget av køer og lang ventetid. De fleste får hjelp raskt. Mellom 70-80 prosent av pasientene behandles akutt og har ingen ventetid. Blant de resterende som får planlagt behandling får også mange hjelp innen rimelig tid.

Likevel venter om lag 270 000 av oss på time til utredning, behandling eller kontroll. I gjennomsnitt er ventetiden 71 dager.

Hvem er de? Om lag 70-80 prosent venter på dagbehandling eller poliklinisk behandling. Det er grunn til å tro at de fleste trenger enkle inngrep og behandlinger, som en kneoperasjon, en skulder som kan fikses med dagkirurgi, eller enkle øre-, nese- og halsinngrep. Ikke alltid komplekst, men ofte noe som holder dem sykemeldte og utenfor arbeidslivet.

Andre er derimot i dype livskriser. Noen venter på psykiatrisk behandling. Om lag 2 500 rusavhengige, motiverte for å bli rusfrie, venter på plass. Andre har fått beskjeden de fryktet mest, når fastlegen har mistanke om at de har kreft. De må få nødvendige undersøkelser så raskt som mulig - enten for å bli kvitt frykten, eller starte behandling så raskt som mulig.

Det de har felles er at alle er pasienter vi er enige om skal ha rett til hjelp over offentlige budsjetter og at de har vært så uheldige og møtt på en av helsevesenets mange flaskehalser. De skal få hjelp betalt av det offentlige i dag, bare ikke uten en altfor lang ventetid.

De mest alvorlig syke blir prioriterte og får gå foran i køene. Det er fornuftig. Det er derimot ikke fornuftig å skyve mennesker som faktisk har skader eller sykdom lenger bak i køen. De blir ikke friske, de kommer ikke i arbeid. Kø er et svært dårlig priorteringsverktøy.

Vi kunne gjort dette smartere. Det er det Høyre foreslår.

Slutt på helserasjonering

Det offentlige gjør mye bra, men det kan ikke være alt for alle. Private helsetilbud har vist seg å være svært effektive til nettopp å rydde opp i disse flaskehalsene.
I dag kjøper regjeringen mange plasser av private, men bare begrensede. Dette er, for å bruke et bilde fra medisinen, symptomlindring, men ikke noen kur.

I praksis betyr dette at vi har en stor gruppe pasienter som har behov for og rett på behandling, som likevel ikke får det. Fordi kapasiteten i det offentlige er sprengt, og kvotene i det private er brukt opp.

Skal vi lykkes med å bruke den private kapasiteten på en måte som blir kvitt køene, kan det ikke være de offentlige sykehusene som selv bestemmer kvotene hos private. Det må være pasientens behov og rettigheter, og kvaliteten på tilbudet som tilbys, som avgjør.

Fritt behandlingsvalg

Derfor foreslår Høyre fritt behandlingsvalg. Har du rett på behandling fra det offentlige i dag, vil du med vårt system få rett på å få offentlig betalt behandling – uansett om den skjer offentlig eller privat.

Det betyr at pasienter som henvises fra sin fastlege til enkle undersøkelser, kan få disse utført der køen er kortest – også hos private, om de er offentlig godkjent og er villig å gjøre undersøkelsen til offentlige takster. I dag er det et tak på hvor mange undersøkelser det offentlige betaler hos private per år, så mange må enten vente eller betale privat, selv om det er ledig kapasitet. Det taket vil vi fjerne.

For behandling eller undersøkelser som krever en spesialistleges vurdering av henvisningen, skal man også gå utenom det offentlige, om ventetiden er for lang. Kravet er selvsagt at det er medisinsk behov – som i dag.

Etter dagens regler, og med de endringer som regjeringen har foreslått, vil pasientene få en tidsfrist for behandling. Det er først når denne fristen er brutt eller antas å brytes at pasienten kan få bruke et privat tilbud som ikke har kontrakt med et regionalt foretak og omfattes av fritt sykehusvalg. For de fleste pasientene er ikke dette noen problemstilling. De får hjelp fra sitt sykehus og er fornøyd med det.

Men de som møter flaskehalsene blir ventende. De har behov for Høyres forslag om fritt behandlingsvalg. De har fått en rett til utredning og/eller behandling. Da mener vi pasienten skal kunne ta med seg denne retten til et privat tilbud som er offentlig godkjent og villig til å gi helsehjelpen til en offentlig fastsatt takst.

Jeg tror alle ser at dette ikke handler om å privatisere helsevesenet eller slippe markedskreftene fritt. For Høyre er dette forandre for å bevare – å skape et mer åpen og mer effektiv velferdssamfunn.

La oss heller ikke glemme hvilken verdi dette er for de svakeste pasientgruppene. Kronisk syke som trenger rehabilitering, rusmisbrukere som venter på behandling og psykisk syke som ikke får hjelp i tide. Fritt behandlingsvalg åpner helsevesenet. Det gir mer mangfold, mer variasjon og mer kapasitet for de som trenger rask hjelp. Det er kvalitet.

Misforståtte motforestillinger

Det er trist å se hvilke skremmebilder som tegnes av Arbeiderpartiet om Høyres modell – ikke ulikt hvordan de for over ti år siden advarte mot konsekvensene av fritt sykehusvalg, som de nå forsøker å ta æren for.

Retorikken er billig og poengene hule. Ap hevder kostnadene vil løpe løpsk. Helseminister Jonas Gahr Støre sier det er markedet, ikke politikerne som da vil prioritere. Han tar feil. Med vårt system er det de samme som i dag har krav på behandling, som vil få det: de med definert rett og behov. Prioriteringen er den samme.

Jonas Gahr Støre har endog hevdet at systemet vil gjøre det store problemet med overbehandling enda større. Jeg deler ikke den bekymringen. Selvsagt må vi prioritere, og hardere fremover, men den debatten er en annen. Når en helseminister i et land der 270 000 venter på behandling skremmer med for mye behandling, er han på villspor.

Forskjellen er at hjelpen vil komme raskere. Ja, det betyr at noen vil få betalt behandlingen nå, ikke i fremtiden. Det kan koste litt nå, men bare for pasienter som uansett har rett på å få betalt hjelp. Jeg kan ikke lese kritikken som noe annet enn at Ap ser på helsekøene som et sparetiltak i helsevesenet. Det er dårlig økonomisk politikk, og enda verre helsepolitikk. For Arbeiderpartiet undervurderer kostnaden ved helsekø. Sykefravær, rusavhengige som fortsetter å ruse seg, kronisk syke som ikke får rehabilitering, seniorer som blir inaktive og får behov for pleie og omsorg tidligere en nødvendig. Kø koster.

Ap og SV hevder også at de private bare vil ta de billige lidelsene, men det offentlige sitter igjen med det dyre. Men realiteten er at en god arbeidsdeling gjør at private tar det de er mest effektive på, og det offentlige det bare de kan gjøre. I sistnevnte kategori er ofte de dyre og komplekse lidelsene. Men det er til det beste for pasientene. De private har vist seg å være billigere enn det offentlige, som betyr at penger spares. De kan brukes på å behandle enda flere.

Videre hevdes det at dette betyr at sykehusene svekkes, og private stjeler kompetanse fra det offentlige. Det er jeg uenig i. Det offentlige vil bestå, de kommer til å behandle flest pasienter har størst fagmiljøer og mest avansert behandling. Vårt system handler primært om flaskehalsene, der behovet for et alternativ er størst.

Åskremme med privatiseringsspøkelser og skremmebilder er fast prosedyre for Arbeiderpartiet i kritikken av Høyre. Her er det pasientene som lider for Aps ideologiske skylapper.

Vei mot todelt helsevesen

Vi har alltid kjempet for pasientenes rettigheter i møte med systemet. Nå er vi bekymret for todelingen av helsevesenet vårt. For historiene og erfaringene til de som står i kø skaper et marked for private helseforsikringer. Over 360 000 har forsikret seg mot helsekøer. Stadig flere ser seg nødt til å betale behandling direkte fra egen lomme – også for alvorlige sykdommer som kreft. At en statsråd fra Arbeiderpartiet sier det ikke bekymrer ham, bør heve øyenbrynene hos noen og enhver.

Vi har et offentlig helsevesen der alle får inkluderes, og ingen må dekke alle kostnader ved behandling selv. Men når køene er for lange og systemet for tregt, tvinges noen utenfor. Skal modellen beholde tilliten sin må vi enes om at grunnbjelken ikke er at det offentlige gjør alt selv, men at vi sammen finansierer tjenestene på en smartest mulig måte. Hvem som utfører helsetjenestene er mindre viktig, hvem som mottar dem avgjør.

Fritt behandlingsvalg vil sikre denne delen av velferdssamfunnet, og hindre at det blir forskjeller på folk. Ingen skal måtte sitte hjemme i månedsvis i redsel for at kreften for overtaket, mens en venter på enkle undersøkelser. Det er ikke tykkelsen på lommeboken som skal avgjøre, men behovet for hjelp.

Dette går Høyre til valg på: fritt behandlingsvalg. Det betyr rask hjelp, god hjelp og et bedre helsevesen for alle.