Av forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H), publisert i Dagbladet 3. desember.

De kommende ukene blir det avgjort hvordan det internasjonale samfunnet vil bidra i Afghanistan i åra framover. Norge vil fortsette å ta sin del av ansvaretgjennom den langsiktige bistandsavtalen som strekker seg til 2017. Norge vurderer også om, og i så fall hvordan, vi skal bidra militært etter 2014.

Jeg kom nylig hjem fra mitt tredje besøk til Afghanistan, – mitt første som forsvarsminister.Landet står ved et veiskille. Til våren er det presidentvalg, og mens dette skrives jobbes detmed den nye bilaterale sikkerhetsavtalenmellom Afghanistanog USA. Avtalen legger grunnlagetfor en tilsvarende avtale mellomAfghanistan og Nato. Sammener disse avtalene avgjørendefor det videre internasjonalenærværet i landet.

DE SISTE ÅRA har den internasjonalemilitære innsatsen i hovedsakbestått i å bygge, lære oppog trene betydelige afghanskehær- og politistyrker. Afghanskemyndigheter har selv overtattledelsen av sikkerheten i helelandet. Fra utgangen av 2014 vilafghanerne fullt ut ivareta detteansvaret på egen hånd. Samtidigmed dette avsluttes ISAF-operasjonen.

Men det har underveis værttenkt at Nato skal ha en rolle iAfghanistan også etter 2014. Deafghanske styrkene trenger fortsattopplæring og rådgivning.

Situasjonen i landet er fortsattustabil, og verdenssamfunnet erikke tjent med at landet igjen bliret arnested for internasjonalterrorisme. Nato skal ikke drivekampoperasjoner i Afghanistanetter 2014, men vil kunne bidratil fortsatt stabilitets- og kapasitetsbygging.

Det planlegges derforen ny Nato-ledet operasjon,under navnet Resolute SupportMission. En slik operasjon er ikkeminst etterspurt av afghanskemyndigheter, som ser behovet forinternasjonal støtte for å skapesikkerhet og utvikling. I dagenssituasjon er det ingen tvil om atNato og alliansens partnere erbest egnet til å bistå i dette arbeidet.

Det er heller ingen tvil om atNorge har ulike militære kapasitetersom vil kunne bidrainn i oppdraget.

I DAG HAR NORGE omlag 200 soldater i Afghanistan.De driver hovedsakeligmed opplæringog rådgivning av afghanskesikkerhetsstyrker iMazar-e-Sharif og Kabul.

I tillegg har vi et norskledelses- og støtteelementsamt stabspersonellog instruktører vedulike hovedkvarter og skoler.Eventuelle nye norske bidrag vilmed sannsynlighet bygge på delerav dette, men kan først defineresfullt ut etter en lengre prosess.Først må sikkerhetsavtalene mellomAfghanistan og USA, ogderetter Nato, på plass. I tråd meddette vil Nato utarbeide selveoperasjonsplanen.

Først når detteer klart kan regjeringen ta stillingtil eventuelle bidrag. Disse vilmed stor sannsynlighet uansettvære mindre i volum og merspisset mot opplæring og rådgivningpå operasjonelt og strategisknivå enn i dag.

SV HAR FORSØKT å framstilledette som en «kursendring» inorsk Afghanistan-politikk. Atregjeringen nå har til vurderingom – og i så fall med hva – Norgeskal bidra i Afghanistan etter2014, er ingen kursendring: Deter tvert imot en oppfølging avden politikken den forrige regjeringenførte med full støtte iStortinget. SV satt selv i denregjeringen. Daværende forsvarsministerAnne-Grete Strøm-Erichsen sa til NTB i mai i år at «vivil fortsette å bidra også etter2014, men et større styrkebidrager ikke sannsynlig. Oppdragetetter 2014 vil i mye større gradrette seg mot opplæring, institusjonsbyggingog trening.» Ettersitt siste besøk til norske styrker ilandet i oktober i år, sa hun «(…)Denne historien slutterikke i 2014. Heller ikkefor Norges del gjør dendet. Vi skal fortsette å tavårt ansvar og sikre at altdet vi har oppnådd ikkeforvitrer».

Mine uttalelser om atregjeringen nå vurdererbidrag etter 2014 kanderfor umulig være særligoverraskende for SV.Jeg føyer meg derfor tilrekken av kommentatorersom er langt mer overrasketover hvor overrasket SV våger ålate som de er. At SV skulle væreuenig i at Norge skal vurdere åbidra etter 2014, er derimot ikkesærlig overraskende. Partiet hartrolig et politisk og taktisk behovfor å distansere seg fra den politikkende selv førte i åtte år.

HVERT ÅR I 2005–2013 ble detbesluttet fortsatt å bidra mednorske soldater til Afghanistan.Ved hver korsvei sto SV bak beslutningene– som i mine øynehar vært helt nødvendige, og somogså har hatt full støtte i Stortinget.

Flere tusen soldater reiste ut ioperasjonen på vegne av Norgeunder den rødgrønne regjeringen.SV har sagt ja til å sende alle sammen,og nå er det altså SV – ikkeregjeringen – som foretar kursendringeni forhold til det somhar vært konsensuslinjen i norskAfghanistan-politikk.

Når prosessene i Nato er ferdige,og regjeringen er rede til åfatte en beslutning om eventuellnorsk deltakelse vil selvfølgeligStortinget på vanlig måte blikonsultert. At SV forsøker åframstille det som om beslutningenallerede er tatt, er i bestefall et uttrykk for at partiet ikkehar fulgt med på hva regjeringenhar sagt. I verste fall er det etbevisst forsøk på fordreining. Detbør et parti som har sittet åtte år iregjering holde seg for god til.

HVA HAR DEN militære innsatseni Afghanistan bidratt til?Det er for tidlig å trekke bastantekonklusjoner. Vi bør ha en evaluering,men den bør komme etterat ISAF-operasjonen er avsluttet.Det er ingen uenighet om at viskal lære av deltakelsen i Afghanistan,noe som også skjer løpende.Dette er den mest omfattende ogkomplekse internasjonale operasjonenNorge har deltatt i – medet vidt spekter av virkemidler,både sivile og militære. Samtidiger tidspunktet viktig. Det signaletvi ville sende ved å sette i gang enevaluering nå – mens vi fortsatt ertungt til stede i ISAF-operasjonen– ville etter min oppfatningvære uheldig.

Dessuten erAfghanistan – og vår innsats –inne i en kritisk fase. 2014 er åretda transisjonen skal fullføres, ogdet er presidentvalg i april. Situasjonenvil være krevende på mangefelt i Afghanistan framover, ogressursene til våre tilstedeværende,både sivile og militære, børvære fullt konsentrert på detoppdraget vi fortsatt skal løse.

Norske soldater har i 12 år lagtned en imponerende innsats iAfghanistan. Norge vil sammenmed afghanerne, våre allierte ogpartnere bidra til å sikre det somer bygget.