Av Nikolai Astrup, parlamentarisk nestleder i Høyre, publisert i VG

Det er bra for folkestyret at politiske tvekamper avgjøres i offentligheten. Fire politiske partier med ulike primærstandpunkt forhandler seg i disse dager frem til politiske budsjettkompromiss. Selv om enhver regjering ønsker seg bredest mulig flertall, kan det være sunt for den politiske debatten og folkestyret at viktige diskusjoner løftes ut av regjeringskontorene og inn i Stortinget. Vi er tilbake til normalen, etter åtte år med unntak fra denne regelen. I iveren etter å få opp temperaturen har pressen tilsynelatende glemt dette.

Vanlig uenighet

Det har vært begivenhetsrike dager de siste ukene. Regjeringens forslag til statsbudsjett skal forklares, kritiseres og analyseres. Posisjoner skal tydeliggjøres. Stortinget er tilbake som vår fremste demokratiske arena. VG tolker dette som borgerlig budsjettbråk i sin leder mandag 10. november. Men midt i all støyen, hvor politiske eksperter kappes om å finne den neste borgerlige uenigheten og partiene fremmer sine ulike politiske forslag, må vi huske på én ting: Vi er tilbake til normalen.

Norge er blant de land i Europa som har hatt lengst mindretallsstyre i årene etter krigen. Ifølge professor Bjørn Erik Rasch har vi bare hatt flertallsregjering i Norge 44 prosent av tiden fra 1945 til 1999. I perioden fra 1961, da Arbeiderpartiet mistet sitt absolutte flertall, har det vært flertallsregjering bare 21,9 prosent av tiden.

Det vi nå ser på Stortinget, nemlig diskusjon og uenighet mellom partier som skal i budsjettforhandlinger, har vært vanlig siden den borgerlige regjeringen gikk av i 1971. Siden den gang har mindretallsregjeringer vært regelen i norsk politikk, med Willochs samlingsregjering som unntak. De siste åtte årene med en rødgrønn flertallsregjering var altså et unntak fra den demokratiske normalen i Norge.

Stortinget som gissel

Faktisk gikk det så langt under forrige regjering, at professor i statsvitenskap Trond Nordby uttalte at «de rødgrønne har holdt Stortinget som gissel», og viste til at de rødgrønne i svært liten grad lot Stortinget være med på å endre lovforslag fra regjeringen. Venstres Borghild Tenden var i samme periode skuffet over at ikke flere dukket opp på høring om statsbudsjettet.

Hennes teori var at viktige samfunnsaktører ikke så poenget i å gå via Stortinget for å fremme sine interesser, ettersom alle de viktige sakene uansett ble avgjort på møterom 3 på Statsministerens kontor. Med et knapt flertall stengte de rødgrønne en stor del av folkemeningen ute. Da Frp, Høyre og KrF i 2012 ville ha regjeringens syn på svenskenes dataovervåkning av nordmenn, sa de rødgrønne tvert nei, og ville ikke en gang la saken bli behandlet i transport- og kommunikasjonskomiteen.

En fundamental del av demokratiet er å ta debatten med mindretallet. Men flere statsråder i den rødgrønne regjeringen unnlot å møte i Stortingets spørretime. Oppmøte fremstod nærmest som et pliktløp. Vi hadde altså en regjering som i stadig større grad ignorerte Stortinget, til tross for at det er en regjerings konstitusjonelle plikt både å møte og redegjøre for saker, og delta i debatter i Stortinget.

Aps stilskifte

Arbeiderpartiets nye kompromissvillighet er derfor svært lite troverdig. I posisjon praktiserte partiet arroganse, i opposisjon er partiet plutselig den ydmyke og samarbeidsvillige. Erfaringsmessig bør det derfor være liten tvil om at skulle Arbeiderpartiet en gang komme tilbake i regjeringskontorene, vil kompromissvilligheten forsvinne raskere enn dugg for solen.

Høyre-FrP-regjeringen kan ikke tillate seg annet enn politisk kompromissvillighet. Grunnlaget for samarbeidsavtalen mellom Venstre, Krf, Frp og Høyre, er først og fremst det tydelige signalet om en ny politisk kurs som velgerne ga ved valget i fjor. Et solid borgerlig flertall med et felles verdigrunnlag på Stortinget, betyr imidlertid ikke at alle uenigheter skal gjemmes bort. Det er et sunnhetstegn at politiske kamper diskuteres i offentligheten. Ta for eksempel den pågående diskusjonen om barnetillegget. Arbeiderpartiet ville i 2011, akkurat som regjeringen forslår, fjerne dette, men lot det stå uendret for å tilfredsstille SV. Diskusjonen ble tatt på bakrommet. Dette i motsetning til nå, hvor det er et tydelig offentlig ordskifte og muligheten for kompromiss vokser frem.

Det vi ser i dag, kan, særlig om man har de konfliktsøkende journalistbrillene på, fremstå som bråk. Men det det først og fremst er, er et utrykk for demokratisk styrke og sinnelag.