Realiteter på bordet. Russisk ulv er ikke truet. Titusenvis av dem lever og utvikler seg i beste velgående i sitt kjerneområde - Russland. Russisk ulv i Norge er utsatt, det har Rasmus Hansson rett i (Aftenposten lørdag). Norge er helt i ytterkant for dens utbredelse og blir aldri avgjørende for dens overlevelse. Et mer interessant spørsmål blir da: Er det en ikke-truet russisk ulv Norge skal ta ansvar for og legge store ressurser i å forvalte i en situasjon der den internasjonale forvaltningen av biologisk mangfold ellers stiller store krav til Norge?

Miljøaktivistenes råskap
Rasmus Hansson er ærlig i sitt debattinnlegg i Aftenposten, men avslører samtidig miljøaktivistenes råskap. Han skriver at «I dag har områdene øst for Glomma svært lite utmarksbeitende sau mellom Sølen i Hedmark og Halden i Østfold». Dette er ikke naturgitt. I dette området har man gode forutsetninger for beitebruk. Man har ikke store utfordringer med for eksempel sykdom. Jeg husker beitende sau og annet husdyr i utmarka på Finnskogen. Dagens bilde er et resultat av en rovviltpolitikk som har fortrengt beiteretten. De er blitt fratatt sin næring og eiendomsrett uten erstatning. Undres noen over at det er konflikt? De er blitt møtt med latterliggjøring og mobbing. Hansson kunne vært ærlig og sagt at konflikt er målet. Mange elsker å hate sau. «Flertallet» er i tillegg uberørt og uten føling med konsekvensene. Hansson har hatt lett match.

Velferd og helse
Men rovvilt og da spesielt ulv og bjørn, dreier seg om så mye mer enn sau. Det faktum at store deler av Distrikts-Norge nå berøres negativt, har åpnet øynene for mange. Dette dreier seg om velferd, helse og livskvalitet for enkeltmennesker og for enkeltsamfunn i hele Distrikts-Norge. Det er nok å lese sammendraget av «Rovdyr og helse»-undersøkelsen ved NTNU i 2006-2008 for å forstå dette: «det (er) fire ganger så mange i Lierne som rapporterte at de svært ofte hadde endret bruken av utmark sammenlignet med Namdalseid. Dobbelt så mange innbyggere i Lierne rapporterte om redusert livskvalitet, redusert helse og redusert trivsel på grunn av rovdyrene sammenlignet med Namdalseid. Tilliten til rovdyrforvaltningen var lav i begge kommuner...»

Mistillit
Meningsmålinger synes viktig for Hansson. Det er de også for statsråd Erik Solheim (SV). Jeg har gjentatte ganger fra Stortingets talerstol forsøkt å konfrontere statsråden for å få ham til å ta årsakene til konfliktene rundt ulv og bjørn alvorlig. «Flertallet», slik de gjenspeiler seg i Direktoratet for naturforvaltnings (DN) meningsmålinger, blir brukt som et skjold mot enhver innvending og brukes som sannhetsvitne for å overse utfordringene. Hva med spørreundersøkelsen? Er spørsmålene enkle og ledende? Innbyr de til refleksjon? Gjenspeiler de sammensetningen av befolkningen? Mistilliten til forvaltningen er stor. DN fremstår som et propagandaministerium som overkjører dem, i stedet for et forvaltningsorgan som leter etter minst mulig konflikt.

Statsråd Solheim har latt forvaltningen kjøre et sololøp i rovviltpolitikken. Stortingets forutsetninger i 2004 er brutt. SV har ønsket konfliktene og fått lov til å utvikle dem. Stort må sjokket være når de oppdager at selv deres egne reagerer med utmeldelse og slutter seg til dem som krever en helt annen politikk.

Ny rovviltpolitikk
Nå skal Stortinget forhandle om en ny rovviltpolitikk. Statsråd Solheim har invitert til møte på bakrommet i Miljøverndepartementet uten å presentere Stortinget for en gjennomgang av fakta, utvikling, konsekvenser og erfaringer siden forrige forlik. Det er en hån mot et av de store stridstemaer i Norge. Når Regjeringen tok dette opp i trontalen, forventet alle en stortingsmelding. Sakens alvor krever det. Dette er spørsmål om vi skal ha samme eiendomsrett og rett til helse, likeverd og livskvalitet for hele Norge. Høyre vil ikke inngå forlik uten gode analyser å forholde seg til. Her er konfliktene og konsekvensene så ekskluderende i begge retninger at romantikken må bort og realitetene må på bordet.

Vi må innse hva ivaretagelse av en ikke-truet ulv i Norge koster. Det skal ikke avgjøres på et bakrom i Miljøverndepartementet!

Kronikken har stått på trykk i Aftenposten.