Minoritetsbefolkningen i Oslo er sammensatt. Nå er i og for seg alle mennesker forskjellige, men i minoritetsbefolkningen kan noen ha opprinnelse fra Pakistan, andre fra Vietnam, Somalia, Polen eller Sverige. De har ulike religioner og noen har ikke religion. Noen har vært her i generasjoner, mens andre kom i forrige uke. Det er reelt sett ikke så mye som binder de ulike gruppene sammen, men ett forhold forener dem; de bor i Norge og mange av dem bor i Oslo.

Løper om kapp

Når blir man da så integrert at man blir norsk? Hva med en liten gutt som begynner i Osloskolen nå, som er født i Norge og har gått i norsk barnehage, men med pakistansk farfar. Er gutten norsk? Hva om foreldrene også er født i Norge, også har gått på norsk skole, arbeider hver dag og bor i en eiet leilighet med lån og fastrente? Svaret må være et ja; i hvert fall når det gjelder den lille gutten. Men dersom han begynner i en klasse hvor det er mange «som ham», ja kanskje til og med de fleste er «som ham», oppstår usikkerhet, ja, kanskje utrygghet, hos noen. I det politiske ordskiftet oppstår ofte fenomenet at ulike politikere løper om kapp med «konkrete forslag» som vil løse «problemet». Ap og SV har tatt til orde for en grense for hvor mange «som ham» som kan gå i samme klasse eller skole. Skolegrenser skal justeres og elevene skal om nødvendig busses til andre skoler for å oppnå «en balanse».

Utdatert forståelse

Men hva er det vi skal balansere? Jeg er skeptisk til begge virkemidlene som er lansert. Skolegrensejustering er et ekte «liksomtiltak» uten reell betydning. Vi har heldigvis ikke adresselister sortert på etnisitet i Oslo. Bussing vil gjøre at vi innfører ett system for barn med majoritetsbakgrunn og ett for de med minoritetsbakgrunn. Majoriteten skal få gå på skole i nærmiljøene sine, mens minoriteten blir busset rundt som problematisk pakkepost. Mitt hovedankepunkt mot disse tiltakene er likevel at de bygger på en utdatert forståelse av hva det betyr å være norsk og Osloborger i 2010. Man trenger ikke være hvit, kristen og hete Ola for å være nordmann i dag.

Jeg mener integrasjonspolitikken i Oslo bør bygges rundt tre hovedpilarer som i seg selv er viktige, men som henger sammen; skole, arbeid og bolig.

1. Skole:

I skolen bygges mulighetene for å lykkes senere i livet. Derfor har jeg høye ambisjoner for Osloskolen. I Oslo fjernet vi lavambisjonsplanen «norsk som annetspråk» som tok sikte på at elever med minoritetsbakgrunn ikke skulle lære like mye som majoriteten i norsk. Et pussig utgangspunkt. I dag har vi en helt annen tilnærming. Alle, uansett bakgrunn, skal lære mer, fullføre og bestå.

Osloskolen 2010 lykkes med å kompensere for elevenes ulike utgangspunkt bedre enn før. Minoritetselevene leser og regner omtrent like godt som majoritetselevene, minoritetsjentene langt på vei bedre. Elever fra familier med vanskelige levekår gjør det i dag bedre enn før, og skolen bidrar til sosial mobilitet. Det dreier seg om gode lærere, kartlegging, tett oppfølging og åpenhet om resultater. Vi er ikke ferdige med forbedringene i skolen, men den leverer bedre resultater i dag enn for ti år siden. Vi vil fortsette å forsterke Osloskolen med resepten vi vet virker. De rødgrønnes fokus på frukt, mat og skolefritid blir parenteser i den reelle skolepolitiske diskusjonen.

2. Arbeid:

Utdanning er nøkkelen til arbeidslivet. Åha et arbeid gir selvrespekt. På jobben får man ikke bare tjent til livets opphold, man blir også en del av et sosialt fellesskap. Sliter man med språket, vil kontakt med kolleger på norsk hjelpe. Sysselsettingen blant minoritetsgruppene er generelt stigende. Men for noen grupper er den imidlertid for lav.

Vi bør spørre oss om den klassiske norske «arbeidslinja» treffer alle i dag. Lever man av sosialhjelp, kan en enslig med tre barn i Oslo i dag motta ytelser tilsvarende om lag kr 30000 pr. måned netto. Skal man oppnå tilsvarende i arbeid, må årslønnen bli om lag kr 450000. Hva velger mange da? Dette er en systemfeil som burde være et dilemma for flere, særlig knyttet til denne debatten. Svaret er ikke nødvendigvis å kutte flatt, men slagordet «det skal alltid lønne seg å jobbe», må fortsatt gjelde. Det er god integreringspolitikk.

3. Bolig:

Har man en jobb, får man også mulighet til å eie sin egen bolig. Er det noe som er «typisk norsk» er det å eie bolig. Når vi eier vår bolig, får vi trygghet og forutsigbarhet, vi bygger opp kapital gjennom sparing og vi blir engasjert i hvordan vårt nærmiljø er og utvikler seg. Ap og SV har uttalt at flere kommunale boliger over hele byen er løsningen så minoritetene kan spres. Jeg tror det er et feilspor. Over 80 prosent av de med pakistansk bakgrunn eier egen bolig. Jeg er uenig i en politikk hvor målet er at flere med minoritetsbakgrunn skal leie kommunal bolig, uansett hvor i Oslo de skulle være lokalisert. En slik politikk vil ha motsatt virkning av integrering og vil bare lykkes dersom det over tid oppnås at minoritetsbefolkningen i mindre grad enn majoritetsbefolkningen eier egen bolig. Jeg vil i stedet føre en politikk som tar sikte på at flest mulig, uansett bakgrunn, kan få bli en del av det norske selveierdemokratiet. Det betyr at det må bygges mange boliger i Oslo og kommunen skal regulere tomter til det. Det betyr at det må bygges flere eneboliger, tomannsboliger og rekkehus i hele byen, særlig i de områdene i ytre by hvor det fra før er mange blokker og leiligheter. Det gjør kommunen gjennom reguleringsmyndigheten, og jeg vil bidra til at vi fortsetter med det i enda sterkere grad fremover. Men dette er riktig politikk uansett, og uavhengig av dimensjonen majoritet-minoritet.

Ikke ferdig

Mye går bra med integreringen i Oslo, men ikke alt. Alle byer i Europa diskuterer disse problemstillingene. I London har de arbeidet med integrasjon i århundrer og er ennå ikke ferdige. Det kommer vi ikke til å bli i Oslo heller, men vi er godt i gang og vi skal lykkes.