Av Erna Solberg, Høyres leder

Den rødgrønne valgseieren i 2005 markerte en ny retning i synet på valgfrihet, konkurranse og mangfold. Den rødgrønne løsningen har vært å presse private og frivillige ut. Den politikken har de tidvis håndtert pragmatisk – men altfor ofte firkantet ideologisk.

Kristin Halvorsen var på den pragmatiske siden da hun mer enn gjerne ville ha med seg private for å sikre barnehageutbyggingen. På andre områder har det vært strammere. For eksempel i helsesektoren, hvor ulike helseministre har lagt opp til en politikk som bit for bit har presset private alternativer ut både fra behandling og rehabilitering. Da lover det ikke godt når Audun Lysbakken som nyvalgt SV-leder erklærte at slaget om velferdsstaten skulle stå nettopp på helseområdet.

Mangfoldet kveles

I Trøndelag og Møre og Romsdal har man en velfungerende ambulansetjeneste. Uten noen forutgående konsekvensanalyse, er det bestemt at denne fra 2013 av skal utføres i offentlig regi. Ideologien har vunnet over det som i praksis har vist seg å fungere meget godt.

Få steder er et variert og mangfoldig tilbud nyttigere enn når det gjelder barnevernstjenester. Likevel har det over flere år blitt ført en politikk hvor gode private tilbud legges ned og erstattes av offentlig drevne tilbud. I en rapport til Barne- og likestillingsdepartementet i november i fjor, fastslår revisjonsselskapet PWC: ”Store offentlige barnevernsinstitusjoner har ikke klart å erstatte et mer differensiert tilbud med private aktører”.

For meg er konkurranse et virkemiddel. Målet er bedre kvalitet, brukeren i sentrum og et mer mangfoldig tilbud. Mennesker er ulike, har ulike behov og kan ha ulike oppfatninger om hva som er et godt tilbud, og det enten man behøver hjemmehjelp, hjelp fra barnevernet eller rehabilitering etter operasjonen.

I dag ler vi av 80-tallets motstand mot forbrukervennlige åpningstider og konkurranse i eteren. Langt ut på venstresiden innrømmer man at det var bra Kåre Willoch co vant den ideologiske fighten. Tro hvordan vi om 20 år vil se tilbake på den debatten vi har i dag?

Kampen for mangfold og økt kvalitet på offentlig finansierte velferdstilbud er ikke mindre viktig enn forbrukernes rettigheter var på 80-tallet.

Idealister i velferden

Ved starten av forrige tiår lyktes vi med å få redusert helsekøene kraftig. Den positive utviklingen snudde etter regjeringsskiftet i 2006, og i dag står 280.000 mennesker i helsekø – det er 80.000 flere enn i 2006.

Utfordringene i helsepolitikken er naturligvis kompliserte, men det er vanskelig å komme bort fra at Stoltenberg-regjeringens ”private allergi” har virket negativt inn. Det holder ikke å bytte helseminister jevnlig – det er helsepolitikken som må endres.

Det er dårlig bruk av ressurser å bygge opp offentlige tilbud for å overta oppgaver som private og frivillige utfører på en god måte. Vel så viktig er det at mangfoldet kveles – køene vokser og vi mister viktige, alternative tilbud.

Innovasjon og nyskaping i offentlig sektor er viktig. Dessverre må nytenkende ansatte ofte ut av offentlig sektor for å få friheten til å realisere nye og bedre tilbud. Et eksempel er Friskvernklinikken i Asker. I det offentlige har psykiatri og somatikk tradisjonelt blitt behandlet hver for seg. Friskvernklinikken erkjente at disse ofte henger sammen, og etablerte for et tiår siden en poliklinikk for både rygg og psykisk helse.

Alle gode krefter

I Fredrikstad behandler Capiosenteret spiseforstyrrelser med mer suksessfylte metoder enn det som er vanlig i helseforetakene. Enkelte foreldre opplever denne forskjellen så viktig at de betaler hundretusener for at deres barn skal få behandling når det regionale helseforetaket insisterer på å fortsette med metoder som ikke virker.

I Trondheim møtte jeg for noen år siden den nye styreren for et sykehjem som var blitt rekommunalisert etter en tid med privat drift. De privatdrevne sykehjemmene hadde vært svært populære og holdt høy kvalitet. Jeg spurte om de ville videreføre de nye driftsformene. Ja, svarte han, den nye driftsformen var faktisk så vellykket at de ville innføre de samme prinsippene også i andre kommunalt drevne sykehjem.

Dette er eksempler på hvordan mangfold bidrar til fornyelse og økt kvalitet i velferden. For meg er private og frivilliges idealisme nyttige både for å skape gode tilbud og for å inspirere offentlig sektor.

I arbeidet for bedre og mer individuelt tilpasset velferd behøver vi nemlig alle gode krefter med på laget!