Utfordringen kommer fra Torbjørn Røe Isaksen som et svar på Bård Vegard Solhjell sin kritikk av "høyresiden". Slik lyder kronikken til Røe Isaksen:

La oss gjøre et lite tankeeksperiment. La oss se for oss at Bård Vegard Solhjell sin kritikk av "høyresiden" i stedet var en omtale av Arbeiderpartiet. AP var revolusjonære gjennom 20-tallet, Sovjetunionen og Stalin hadde sine tilhengere - særlig i AUF - enda lenger. Etter krigen drev partiet Norge inn i NATO og ble dermed en nær alliert av USA, også i årene da landet ut fra realpolitiske hensyn støttet autoritære regimer for å demme opp mot kommunismen. AP var en ivrig støttespiller for Israel også da landet ble okkupasjonsmakt. For bare få år siden foreslo APs stortingsrepresentant Inger Lise Husøy at Fidel Castro skulle få fredsprisen... Listen kunne vært gjort lenger. Allikevel ville jeg aldri hevdet at Arbeiderpartiet hadde et grunnleggende tvilsomt eller ambivalent forhold til demokratiet eller den liberale rettsstaten. Hvorfor gjelder ikke det samme de radikale sosialistene?

Solhjell har noen gode poeng i sin kronikk. En del av borgerlig side var så blindet av frykten for kommunismen at de ikke tidlig nok så Hitlers ondskap - men lederskikkelser som C. J. Hambro og John Lyng stod klippefast på demokratiets side. Det fantes ekstreme holdninger om Vietnam-krigen i deler av partiet Høyre - men mange ble eksludert og utenriksminister Lyng holdt i samme periode møter med Nord Vietnamesiske representanter på KNA-hotellet i Oslo. Jeg kan ikke gå inn på hvert enkelt feilaktige og unyanserte eksempel, bare konstatere at ingenting kan unnskylde at man suspenderer sin kritiske sans. Høyre, som Arbeiderpartiet, KrF eller Venstre, har gjort sine historiske feil som ikke kan forsvares. Forskjellen er bare at den radikale venstresidens tabber er systematiske, ideologiske og til en viss grad preger dem fortsatt.

Det er ikke dumhet eller ignoranse som har gjort ytre venstre så sårbart for det autoritære svermeri, det er selve ideen om den radikale og revolusjonære sosialismen. Det vet Bård Vegard Solhjell - nettopp derfor forsøker han å viske ut de siste deler av marxisme og radikal romantikk fra SVs nye prinsipprogram. Men han møter fortsatt motstand i partiet i 2011! De som i dag utgjør et venstreradikalt mindretall i SVs programkomité - mennesker som i dag sitter i regjeringskontorene - er de samme folkene som for få år siden vedtok at vi trengte en revolusjon i Norge, at "Kapitalistenes eiendom skal konfiskeres og overlates til fellesskapet" og at "En sosialistisk revolusjon innebærer at kapitalistene ikke får muligheten til å komme tilbake." Dette er ikke "tabber", det er gjennomtenkt og prinsipiell ideologi - en ideologi verken statsråd Audun Lysbakken, statssekretær Ingrid Fiskaa eller statssekretær Kirsti Bergstø, på noe som helst måte har tatt avstand fra. Ikke ett eneste ord om at "dette mener jeg ikke lenger." Tilgi dem ikke. De vet hva de gjør!

Årsaken til at den radikale venstresiden så ofte havner i kompaniskap med det autoritære ligger i selve tankesettet. Kjernen i de liberale demokratiene er ikke flertallets ubegrensede makt til å styre, men beskyttelsen av mindretallets rettigheter. Kjernen i den radikale og revolusjonære sosialismen er en annen: Opprettelsen av utopien "det klasseløse samfunn". Den radikale sosialismen svikter ikke fordi Stalin var gal, Pol Pot inhuman eller Fidel Castro korrumpert. Sosialismens fallitt er mangelen på prinsipielle og faktiske grenser for statens makt. Revolusjonen svikter - nesten uten unntak - fordi den alltid er mindre opptatt av hvor mange egg den knuser enn av Den store omeletten. Et nylig eksempel er Venezuela. Chavez er ingen diktator foreløpig, men får massiv kritikk fra presse- og menneskerettighetsorganisasjoner. SVs svar? Kritiske spørsmål? Nei. Snarere arrangerte ungdomspartiet støtteaksjon for Chavez.

Dermed skrev de nok et kapittel i den radikale sosialismens triste historie.

Så Solhjell skal som liberal sosialist få slippe å svare for dødsromantikerne i AKP eller kaldkrigsblinde SVere på 70-tallet. Han kan nøye seg med å svare for partiet sitt i dag.

Se Røe Isaksens kronikk i Dagbladet her

Les Bård Vegard Solhjells kronikk i Dagbladet her