Av Erna Solberg

Verden utenfor påvirker Norge i stadig større grad, på stadig flere felt. Skal Norge fullt ut forstå utviklingen, samt ha en realistisk oppfatning av egen plass og innflytelse i verden, må ”snakkisen” føres på mest mulig realistiske premisser.

Idealisme er viktig i politikken, ikke minst i utenrikspolitikken, hvor vårt velstående og stabile demokrati kan delta i den globale dugnaden mot fattigdom og nød, diktatur og undertrykking, kvinnediskriminering og analfabetisme, krig og konflikter. Utenrikstjenesten, frivillige organisasjoner, forskningsmiljøer, pressen og atskillige milliarder kroner over statsbudsjettet har vært involvert i dette arbeidet over mange år. Dette er en prioritering som gjenspeiler både vår moralske forpliktelse og økonomiske evne til å hjelpe, og som er fullt forenelig med norske realpolitiske interesser.

Dette engasjementet må imidlertid føres på realistiske premisser. Dersom politikere fremfører ambisiøse mål, men tilslører sine begrensede evner til å nå de samme målene, oppstår et demokratisk problem, noe også Janne Haaland Matlary berørte i sin kommentar i denne avis 29. juni. Dessuten svekkes Norges evne til å møte internasjonale utfordringer dersom vår forestilling om dem ikke stemmer med virkeligheten. Soria Moria-erklæringen viser dessverre et urovekkende og økende gap mellom intensjoner og virkelighet i regjeringens utenrikspolitikk:

  • ”Norge skal være en tydelig fredsnasjon”. Det som er tydelig, er dessverre en negativ og voldelig utvikling innenfor de to fredsprosessene som Norge har brukt mest krefter og ressurser på – i Midtøsten og i Sri Lanka. I Afghanistan er Taliban styrket og gjør forholdene stadig vanskeligere for de internasjonale fredsstyrkene ISAF og OEF.
  • ”Vårt mål er fullstendig avskaffelse av atomvåpen.” Virkeligheten galopperer dessverre i motsatt retning. Nykommeren Nord-Korea følger i India og Pakistans fotspor, mens Irans fundamentalistiske regime insisterer på å videreføre sitt eget kjerneprogram på tross av massivt internasjonalt press. Storbritannia vurderer å fornye hele sitt kjernevåpenprogram og USA har gjenopptatt atomprøvesprengninger. I FNs Sikkerhetsråd er det fortsatt kun atommakter som har vetorett.
  • ”Det er i norsk interesse at vi har en FN-ledet verdensorden. […] Regjeringen vil arbeide for et kraftig styrket FN”. FN er imidlertid ikke i rute for å oppfylle regjeringens forventninger. FNs budsjettreformer motarbeides av utviklingslandene, generalsekretærens autoritet er svekket, FN kan fortsatt ikke utplassere en robust fredsopprettende styrke i Darfur, og nødvendige reformer av FNs Sikkerhetsråd hales stadig ut.
  • ”Regjeringen gir full støtte til ambisjonene i FNs tusenårsmål om å halvere ekstrem fattigdom innen 2015. Kampen mot fattigdom […] er en hovedoppgave for Regjeringen”. I Afrika, som er hardest rammet av fattigdommen, går utviklingen dessverre i feil retning ifølge FNs utviklingsprogram UNDP. I Asia synker heldigvis fattigdommen, men dette skyldes primært internasjonal handel og ikke FNs strategier.
  • ”Regjeringen vil aktivt arbeide for avskaffelse av dødsstraff i alle land.” Det må arbeides langt mer aktivt for å oppnå dette målet: Amnesty anslår at 20.000 mennesker nå venter på sin egen henrettelse, hvorav 94% i Kina. Over 2100 ble henrettet bare i 2005.
  • ”Vi vil støtte aktivt opp om arbeidet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og Europarådet for å sikre demokrati, grunnleggende menneskerettigheter og stabilitet i Europa.” I mesteparten av Europa var forholdene for demokrati og menneskerettigheter tilfredsstillende også før Soria Moria-erklæringen. Det verste unntaket er Hviterussland, men der forlenget diktatoren Aleksandr Lukasjenko i vinter sin egen presidentperiode og folkets lidelser med ytterligere fem år. I nabolandet Ukraina er demokratiet skjørt. Ytterliggående nasjonalistiske partier vant valget i Slovakia nylig, og styrker seg dessuten i Serbia.
  • ”Regjeringen vil styrke folk-til-folk-samarbeidet mellom Norge og Russland, engasjement, informasjon og demokratisk deltakelse i det sivile samfunn.” Demokratiet og det sivile samfunn i Russland blir kontinuerlig svekket: Staten har strammet grepet om mediene og økonomien, mens frivillige organisasjoner og politiske partier er blitt underlagt restriktiv lovgivning.
  • ”Regjeringen vil arbeide for å fremme et internasjonalt handelsregime (i WTO) hvor hensyn til miljø, faglige og sosiale rettigheter, matsikkerhet og utvikling i fattige land skal tillegges avgjørende vekt.” WTO-forhandlingene er imidlertid gått i stå, bl.a. fordi vestlige land synes å prioritere beskyttelse av eget landbruk høyere enn støtte til utviklingslandene. Fattige land risikerer å stå uten noen forbedring i markedsadgangen til industrilandene.
  • ”Regjeringen vil arbeide for at bekjempelsen av terror internasjonalt skal skje innenfor rammene av etablerte menneskerettigheter.” Hovedproblemet er terroren selv, og den avtar dessverre ikke: bl.a. irakske, afghanske, sudanske og palestinske terrorgrupper fortsetter å skyte, sprenge, halshugge eller voldta sivile. Bekjempelsen av internasjonal terrorisme er derfor like nødvendig som før. Når det gjelder metodene, er det en gledelig nyhet at Guantanamo-leiren endelig vil bli stengt.
  • ”Vi vil trappe opp den norske sivile og militære deltakelsen i FNs fredsbevarende arbeid, med særlig vekt på Afrika.” Ingen steder er dette viktigere enn i det sørlige Sudan, hvor 2 millioner mennesker er på flukt og titalls tusen drept i løpet av få år. Sudans regjering nekter imidlertid FN å sette inn en robust styrke. Det er dessuten tvilsomt om det norske Forsvaret faktisk er i stand til å delta i Sudan.

Hver for seg utgjør slike eksempler Regjeringen bør heretter skille langt klarere mellom de faktiske internasjonale forhold, hva Regjeringen mener om dem, og hva regjeringen faktisk er i stand til å gjøre med dem. Basert på en slik analyse, bør regjeringen være tydelig på hvilke saker Norges begrensede diplomati og ressurser skal prioritere. Da vil saker som prioriteres ned dessuten tre klarere frem.

For det andre vil små land, som Norge, aldri oppnå sine utenrikspolitiske mål uten egnede internasjonale arenaer å fremme sin politikk innenfor, og gode partnere å samarbeide med. Hittil har regjeringen valgt arenaer etter a-la carte-metoden: Rungende ja til FN, langt mindre rungende ja til NATO og WTO, tja til Verdensbanken og nei til EU. Norge må imidlertid gjøre det maksimale ut av hver eneste arena som kan styrke internasjonalt samarbeid og Norges rolle.

Regjeringen kan med fordel bli tydeligere på hvilke arenaer og partnere den har valgt ut for å nå de individuelle målene som skisseres i Soria Moria-erklæringen. Begrep som ”FN-ledet verdensorden” tilslører at FN sjelden er en aktør i seg selv, men en arena av ulike aktører som mer eller mindre presist reflekterer de realpolitiske maktforholdene i verden.

For det tredje er det behov for vesentlig større takhøyde i Norge til å diskutere realitetene i en del konfliktområder i verden. Dette gjelder spesielt Irak men også Israel-Palestinakonflikten, Afghanistan og Iran. Hittil er dette nærmest umulig uten at minst ett av regjeringspartiene forsøker å avspore debatten ved å diskutere forholdet mellom Norge og USA i stedet. Dersom regjeringspartiene virkelig er opptatt av forholdet Norge-USA, bør de på en ryddig måte igangsette en eksplisitt drøftelse av dette forholdet i Stortinget. Høyre ser i så fall frem til å delta.

For det fjerde er det nødvendig med mer uavhengig evaluering av norsk utenriks- og bistandspolitikk. Rattsø-utvalgets ferske rapport om de frivillige organisasjoners rolle i utviklingssamarbeidet er et godt eksempel på en god gjennomgang av et viktig og samtidig politisk sensitivt felt.

Som den fremste premissleverandør for norsk utenrikspolitisk debatt, har utenriksministeren det største ansvaret for å utvise mer realisme i sin retorikk og argumentasjon. UDs nye utvalg som skal ”teste Norges internasjonale reflekser” oppfatter vi derfor som et konstruktivt bidrag fra regjeringens side, men ikke som en erstatning for en bred drøftelse som også omfatter Regjeringens eget politiske grunnlag. Samtidig skal opposisjonen ta sin del av ansvaret og gjøre sin del av et slikt løft – noe dette innlegget er et ment som et konstruktivt bidrag til.