Byskolen i Sandefjord bør bli modell for andre:

Rektor var krystallklar på en ting: foreldreinvolvering er avgjørende. Videre skaper skolen mange møteplasser der folk fra forskjellige kulturer kan møtes, gå på kurs sammen, lære noe nytt sammen, være "faddere" for hverandre.

Les mer om saken her!


Lindesnes:

Sakine fra Afghanistan fortalte at en av de viktigste dagene i hennes liv var da Janet fortalte henne at selv om du er jente kan du få til alt du vil! I dag har hun to jobber og går på skole. Ordfører i Lindesnes, Janne, gjør en viktig innsats for hverdagsintegreringen. Hun mener at folk ikke skal være klienter men innbyggere. Hun har invitert til folkemøter for å ha en dialog om hvordan de skal lykkes med integrering i sitt lokalsamfunn. Janet i flyktningtjenesten sørger for tett oppfølging og har godt samarbeid med frivilligheten. Kommunen bruker blant annet et veldig spennende konsept med besøkshjem der innvandrere kan bli kjent med sine naboer og omvendt. Jeg møtte også Sara fra Syria og hennes mann. For dem handler hverdagsintegrering om å få delta aktivt i idrett og kulturlivet. Sara er i gang med idrettslederkurs.


Språkkafe i Sola:

En dag tenkte Gloria Marquez at hun ville starte språkkafe. Hun tok kontakt med Shmaila Raja som rett og slett er kjent som "Røde Kors dama" pga sitt engasjement. Sammen med Røde Kors har de etablert Språkkafé Sola. Derfor kjørte jeg rett fra Lindesnes til Sola for å rekke å være med på dette sammen med ordfører Ole Ueland i går kveld. Et flott tilbud for de som vil lære norsk og bli kjent med nye mennesker i sitt lokalsamfunn. Her møtte jeg mange lærevillige kvinner og menn! Mange av båndene som knyttes her varer i veldig mange år og dette er en viktig arena for at innvandrerne selv også blir engasjert. Noe av det viktigste vi kan gjøre for hverdagsintegreringen er nettopp å få minoritetene aktive i frivilligheten. Vet du om noen lignende tiltak i din kommune?


Fargespill Bergen:

Noen ganger er det lettere å bare synge ut!

Hadde et inspirerende møte med Frøydis Moberg og Kjersti Berge hos Fargespill. De bruker kunst som plattform for integrering. De skaper en arena der relativt nyankomne barn kan skape musikkstykker og forestillinger med utgangspunkt i egen kultur. Det skaper selvtillit og tilhørighet. Dermed starter barna på en veldig viktig reise inn i det norske samfunnet der deres bakgrunn er en styrke, ikke en ulempe.Vi som politikere må legge til rette for å slippe alle gode krefter til på integreringsarenaen. Hverdagsintegreringen handler nettopp om å la alle deler av samfunnet bidra til integrering på sin måte. Sånn sett har kunst og kultur et stor uforløst potensial. 


Notodden mottak: 

Hvis alle gjør litt mer enn man kan forvente!

Absolutt alle jeg møtte hos Notodden Mottak i dag gjør mer enn man kan forvente i en situasjon der det er press på alle ressurser. Sportsklubben Snøgg som lar asylbarn trene gratis og tar dem med på stevner. Politiet som tar en ekstra runde med bilen og et ekstra besøk til skolene for å drive forebyggende arbeid. Brannmannen som reiser rundt og holder brannvernkurs. Sjefen i Idea Kompetanse som hele tiden følger markedet og ikke lar en eneste mulighet gå fra seg til å markedsføre CV'en til enn innvandrer. Slik har dette lokalsamfunnet kommet sammen om en dugnad. Uansett hudfarge og bakgrunn. Hver eneste time og dag skapes det integreringssuksesser. Det har også vært lokalsamfunnets beste svar på hatretorikken som begynte å florere i sosiale medier og plakatar. Også har vi Rita! Mottakslederen. Hun som i tillegg til å utføre en ganske krevende jobb er katalysatoren for alt jeg har nevnt over. En av de tøffeste damene jeg har møtt på turen!


Sula: 

De når nye høyder sammen!

La meg starte med å fortelle om en klassiker en av gutta fra Eritrea har opplevd: når han går rundt i nabolaget sier folk sjelden hei til hverandre. Men på fjellet hilser plutselig alle - kjente og ukjente! Mariann Barstad som er turleder i Sula Turlag er en av ildsjelene som bruker naturen og friluft som møteplass. Som hun sier: det koster ingenting, men alle får masse tilbake!
Naturopplevelser betyr mye for oss og det å dele en slik opplevelse med våre nye landsmenn gjør at vi dermed deler våre beste stunder med dem. Og det er nettopp dette hverdagsintegrering handler om. De små samtalene. Det å treffes, gjøre noe sammen og dele opplevelser - samtidig som man lærer språk og blir kjent med lokalsamfunnet. Det skaper tilhørighet. Det er ingen politiske vedtak som kan få til det. Det er det.

Bodø:

Hos Bodø Industri ble det tid til å få opplæring i å lage deler til ventilasjonsanlegg. Her ble vi også ønsket velkommen av Ali Reza som er så stolt av jobben sin at han nesten tok over hele omvisningsrunden. Utrolig kul fyr som er et godt eksempel på hva arbeid betyr for selvbilde og inkludering. Bodø Industri er en bedrift der både styret, ledelse og ansatte er bestemt på å skape en slik arbeidsplass. Jeg var også innom Bodø Idrettsråd og vi fortsatte samtalen om hvordan vi kan styrke idrettens rolle i integreringen hos NRK Nordland. Fikk også vært med til Bodø Bokseklubb og Bodø Turn som mottar integreringsmidler. Idretten stiller opp mye gratis for barn fra flyktningfamilier eller andre lavinntektsgrupper. Så her må det satses enda mer!


Vadsø:

Tok meg tre fly og forsinkelser å komme frem. Men ikke søren om jeg skulle snu! Etter å ha kjørt melkerute høyt og lavt over Finnmark landet jeg rett på brytematta hos Vadsø Atletklubb. Jeg brukte selvsagt anledningen til å lære bort noen viktige østkant-triks på matta og en liten runde med meg mot "røkla". Uten ekteparet Unstad og Pedersen hadde ikke denne klubben kunne gitt dette tilbudet til barna. Inntektene fra deres bruktbutikk går til å drive gratis trening. Ordfører Hans-Jacob har en veldig god satsing på gang med partnerskapsavtaler med frivilligheten der integrering står i sentrum. Det er gull verdt for slike prosjekter.


På min reise fra Lindesnes i sør til Vadsø i nord har jeg truffet mange ildsjeler, flyktninger og ansatte som på hver sin måte er en del av integreringsarbeidet som gjøres rundt i landet vårt. Felles for dem alle, uansett om de er opprinnelige eller nye landsmenn, er deres grunnleggende tro på at vi kan få til dette. Det tenker rektoren på skolen, det tenker den lille jenta som går i mottaksklassen, det tenker treneren hennes og det tenker hennes egen mor som selv er i gang med språkopplæring og drømmer om sin første jobb. Den troen må vi også ha. De beste historiene ligger alltid foran oss. Jeg skal gjøre mitt for å bidra til at de skapes.  

En reiseskildring, hilsen Mudassar Kapur!