Av INE ERIKSEN SØREIDE, forsvarsminister (H) (publisert i VG)

Før sommeren la regjeringen frem den nye langtidsplanen for Forsvaret.

I sommerukene har vi sett at det er mange som vil ha et ord med i laget: Lokalsamfunn som er opptatt av sysselsetting og skatteinntekter, ansatte og personellorganisasjoner som vil beholde dagens organisering, og eksperter og interessegrupper som har meninger om hva som er den riktige veien fremover.

Forslag om endringer utløser som oftest motkrefter. Slik er det selvsagt også med langtidsplanen for Forsvaret. Utfordringen er at de som kritiserer ofte tar utgangspunkt i en flik av virksomheten og ikke tar hensyn til det store bildet. Det er nettopp summen av satsninger og endringer og sammenhengen mellom dem som gjør den nye langtidsplanen til en god plan. Jeg er for alle gode forslag som styrker kampkraft og bærekraft, men vil argumentere mot alle forslag som ikke bidrar til dette. Å ikke gjøre nødvendige endringer betyr at forsvarsevnen vil svekkes, og det vil bidra til å gjøre deler av Forsvaret irrelevant. Å ikke gjøre noe er altså et valg som også har konsekvenser.

Derfor har to hovedhensyn vært førende i mitt arbeid med langtidsplanen. Hva gir best forsvarsevne og evne til å løse Forsvarets mest krevende oppgaver, og hvordan kan økonomien sikres over tid? Det har i mange år blitt lagt store planer for Forsvaret, men på grunn av manglende økonomisk realisme har det ført til feilinvesteringer, tømming av lagre og lav operativ aktivitet. Det er denne situasjonen vi må komme oss ut av. Da kan vi ikke gjøre samme feil i den nye langtidsplanen.

Verden rundt oss er nå preget av langt større uforutsigbarhet og kompleksitet, ny teknologisk utvikling og et endret trusselbilde mot Norge og allierte. Det må få konsekvenser for hvordan vi innretter Forsvaret. Vi kan ikke lenger belage oss på lange varslingstider. Vi kan ikke operere baser der vi ikke kan beskytte fly eller andre kapasiteter mot langtrekkende presisjonsvåpen. Vi kan ikke møte nye trusler med gamle løsninger.

Den nye langtidsplanen for Forsvaret er laget med bakgrunn i dette, og ikke minst behovet for å hente inn et stort etterslep på vedlikehold, reservedeler og beredskapsbeholdninger som har bygget seg opp over svært mange år med utilstrekkelig finansiering av Forsvaret. Endringene rundt oss har ikke skapt disse utfordringene, men for første gang på lenge blir de eksisterende utfordringene så synlige fordi vi bruker Forsvaret mer. Forsvaret – og ikke minst personellet vårt – løser svært mange av oppgavene på en veldig god måte. Men evnen til å løse de mest krevende oppgavene, sikkerhetspolitisk krise og væpnet konflikt, er ikke god nok. Dette er det alvorlige budskapet, og det er styrende for de valgene regjeringen har tatt.

I langtidsplanen fortsetter regjeringen satsningen som vi allerede har startet. Midlene har særlig gått til vedlikehold av Sjøforsvarets fartøyer, nødvendige oppgraderinger av Etterretningstjenesten og økt tilstedeværelse og aktivitet i nord. Som jeg har gjentatt ofte: Utfordringene er så store at vi er nødt til å tenke langsiktig. Regjeringens plan går over mange år og har tre hovedfaser: 1. Ta igjen det store etterslepet innenfor økonomi og vedlikehold. 2. Øke aktivitetsnivået i alle forsvarsgrenene. 3. Investere i viktige strategiske kapasiteter.

Den første fasen igangsettes fra 2017, og forsvarsbudsjettet vil bære tydelig preg av denne prioriteringen. Særlig i Hæren har beredskapslagre blitt tært på, og ikke gjenoppbygget, over mange år. Jeg har registrert at Aps Anniken Huitfeldt er bekymret for at styrkingen av Forsvaret skal utsettes, men det er vanskelig å se hvor den bekymringen kommer fra.

Tvert imot: Det kommer helt klart fram i planen at denne styrkingen begynner umiddelbart – fra 2017. Det er helt nødvendig for å bygge den «grunnmuren» som de to neste fasene er avhengige av. Vi må først få det vi har til å fungere.

Fra 2018 begynner vi fase to og øker aktivitetsnivået i alle forsvarsgrenene. Blant annet vil antallet fregattbesetninger økes fra litt over tre til fem, så vi kan seile fire fregatter samtidig. Og i fase tre, fra 2019, begynner investeringene i nye strategiske kapasiteter som ubåter, maritime patruljefly og luftvern. Styrkingen av Etterretningstjenesten og investeringen i nye kampfly fortsetter.

For å finansiere dette, foreslår regjeringen i langtidsplanen en historisk og kraftig styrking av forsvarsbudsjettet, men styrkingen må også være bærekraftig. De valgene vi tar, må finansieres i et langsiktig perspektiv. Regjeringens forslag innebærer at budsjettnivået i 2020 skal ligge 7,2 milliarder kr. over dagens budsjettnivå. Samlet de neste 20 årene innebærer det 165 milliarder kr. mer til forsvarssektoren. Dette betyr at forsvar prioriteres foran andre viktige samfunnsområder i årene fremover.

Dette er dessuten den første langtidsplanen som tar høyde for en langsiktig kostnadsutvikling som inkluderer den erfarte kostnadsveksten. I dagens situasjon tas det ikke hensyn til dette og forsvarssektoren taper kjøpekraft hvert år. Men vi skal også sikre at pengene brukes der de gir mest forsvarsevne. Dette innebærer at vi skal kutte i stab og ledelse, konsentrere virksomheten på færre steder og bruke smartere logistikkløsninger enn det vi har i dag. Dette er krevende, men helt nødvendig for bærekraften på sikt.

Regjeringen har jobbet systematisk og målrettet med den nye langtidsplanen for Forsvaret. I arbeidet med styrke Forsvarets operative evne har vi lagt til grunn fagmilitære råd, uavhengige utredninger, grunnlagsanalyser, forskningsbasert kunnskap og anerkjente metoder for langsiktige økonomiske beregninger. Vi har gjort harde, men helt nødvendige prioriteringer. Endringer i base- og støttestrukturen har alltid vært en nødvendig del av omstillingen av Forsvaret til nye situasjoner, trusselbilder og operative krav.

Resultatet er en plan som gir en ramme og en retning i mange år fremover, og som vil styrke forsvarsevnen. Jeg håper at også Stortinget vil ta utgangspunkt i de pilarene planen hviler på – kampkraft og bærekraft - i arbeidet med langtidsplanen for Forsvaret.