Vi har lykkes med mye i norsk skole. På første skoledag begynner elever rundt i landet med forskjellig bakgrunn på en utdannelse som er tilgjengelig for alle. De fleste av dem vil lære mye og glede seg over det.

Uttrykket «likhetsskolen» er ofte blitt brukt nedsettende fra den siden av politikken som jeg tilhører. Hvis likhet betyr streben etter like resultater eller utjevning ved å holde de flinke nede, er jeg enig. Men det er noe vakkert i likhetstanken: Like muligheter. Det er dine evner og anlegg som skal avgjøre, ikke hvilket hjem du kommer fra. Skolen skal gjøre en forskjell.

Foreldrene betyr mye

Forskerne sier at norsk skole reproduserer sosiale forskjeller. Det vil si at hvem foreldrene dine er, hvor mye utdannelse de har og hvor mange bøker det finnes i bokhyllene hjemme fortsatt spiller en stor rolle.

Den norske skolen er fortsatt en forskjellsskole på minst fire måter:

1. Forskjeller basert på sosial bakgrunn. For mange elever lærer ikke det de skal. Rundt 40 prosent av elevene i 10. klasse fikk karakteren 1 eller 2 til matematikkeksamen i år. Resultater fra den internasjonale undersøkelsen PISA viser at 15–20 prosent av elevene går ut av grunnskolen med ekstremt svake lese- og regneferdigheter. Barn av foreldre med lengre utdannelse gjør det bedre enn barn av foreldre med kortere utdannelse. Dette er forskjeller som skolen i dag ikke greier å gjøre noe med. Tvert imot viser forskning at de øker gjennom skoleløpet.

2. Forskjeller innad på skolene. Forskjellene mellom de faglig svake og de faglig sterke elevene økte fra 2009 til 2012. Ifølge PISA-undersøkelsen fikk vi i denne perioden flere elever på de laveste nivå- ene i matematikk, og noe færre elever på de høyeste nivåene. I 2012 var over én av fem norske elever på de laveste nivåene i matematikk. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, mener at nivå to er et minimum av hva elevene må kunne i matematikk for å være rustet til videre utdanning.

3. Forskjeller mellom skoler. Mange land har større forskjeller mellom skoler enn Norge, og det skyldes blant annet at elever fra forskjellig bakgrunn i mindre grad møtes på samme skole. Men vi ser tegn til at forskjellene øker også her hjemme. I 2003 kunne omtrent 7 prosent av forskjellene i matematikk knyttes til hvilken skole elevene tilhørte. I 2012 hadde dette økt til tolv prosent. Som en ansatt fortalte på et møte om den store ungdomsskolesatsingen «Ungdomstrinn i utvikling»: Vi ser tegn til at satsingen faktisk øker forskjellene mellom skoler fordi noen skoler evner å benytte seg av tilbudet og bli bedre, andre gjør det ikke.

4. Forskjeller mellom kommuner og fylker. En elev i Akershus har langt større sannsynlighet for å fullføre videregående opplæring enn en elev i Finnmark. I Akershus fullfører nesten åtte av ti elever mens det bare er litt over halvparten i Finnmark. Osloskolen har Norges mest utfordrende elevgruppe, men skolen der er blant de aller beste til å utjevne sosiale forskjeller. Elevene i Oslo gjør det faktisk bedre enn deres sosiale bakgrunn skulle tilsi. Sogn og Fjordane har en langt mer ensartet elevgruppe, men også der er de flinkere enn de fleste til å løfte de svakeste elevene. Ingen fylker har færre elever med svake matematikkresultater på nasjonale prøver for 5. trinn enn Oslo og Sogn og Fjordane. Noe kan skyldes kultur, selvfølgelig, men det er ingen naturlov.

Gode kommuner og fylker – gode skoleeiere – jobber systematisk og langsiktig, og det gir resultater. De oppnådde det umulige OECD sier at gode skoler kjennetegnes av høye ambisjoner for hvert enkelt barn – uansett. Jeg møtte en slik gruppe matematikklærere fra Hellerud videregående skole i vår da de fikk Holmboe-prisen. På Hellerud har 95 prosent av elevene minoritetsbakgrunn, og karaktersnittet i matematikk fra ungdomsskolen var svært lavt. Men lærerne skyldte ikke på omstendighetene, de hadde høye ambisjoner og store forventninger til hver enkelt elev. Og de fikk resultater mange trodde var umulige.

Det sier seg selv at en slik ambisjon ikke kan vedtas i et politisk dokument. Det holder ikke å kalle det en «garanti» eller «et løfte». Det må gjennomsyre både nasjonal og lokal skolepolitikk, det som skjer i Stortinget, i kommunestyret og på den enkelte skole. Og det er aldri tester eller prøver eller kartlegginger i seg selv som vil løfte norsk skole – det er hvordan vi bruker disse verktøyene: Hvilke faglige og profesjonelle standarder som settes, læringstrykket på den enkelte skole og viljen til og systemet for å følge opp hvert enkelt barn slik at ingen blir stående igjen. Det handler ikke om å utstede papirgarantier, men om hvordan et løfte skal følges opp.

Krever mer av lærerne

Regjeringen har begynt med å styrke grunnmuren i skolen. Vi krever at alle lærere som underviser i norsk, matematikk og engelsk skal ha fordypning i fagene. Vi satser massivt på videreutdanning for å styrke lærerne. Vi innfører en ny og forsterket femårig masterutdanning for lærere, for å nevne noe. Alle tiltak vi gjør skal sikre at alle elever lærer å lese, skrive og regne skikkelig. Men vi må også gå videre.

Et viktig spørsmål er hvordan vi kan sikre at alle kommuner ikke bare sier at ingen elever skal henge etter, men at de faktisk gjør noe for å sikre dette.

●Vi må for det første lære av de kommunene og fylkene som får det til, som klarer å løfte de elevene som trenger skolen mest og som klarer å utjevne sosiale forskjeller. Det er påfallende at Arbeiderpartiet viser så liten interesse for hvorfor Oslo har lykkes i mye.

●For det andre bør vi stille høyere krav til både kommune, skoleledelsen og skolene.

●For det tredje må vi sette inn virkemidlene der de trengs. For ikke alle kommuner og skoler trenger akkurat de samme virkemidlene for å lykkes. Hvis vi skal løfte norsk skole og norske elever skal lære mer, må vi jobbe systematisk i regjering og storting, i fylker og kommuner, på den enkelte skole og i alle klasserom. For gode resultater er ikke tilfeldig.

(Kronikk av Torbjørn Røe Isaksen, Aftenposten 17. august 2015)