Derfor legger vi i dag frem forslag til lovendringer som vil bidra både til å få kontroll med situasjonen samt sikre de grunnleggende prinsippene i asylinstituttet.

Situasjonen på Storskog i Finnmark er krevende. Antallet asylsøkere som ankommer er stigende, og det er en kjensgjerning at mange av dem som krysser grensen ikke behøver beskyttelse.

Å bruke tid og ressurser på å behandle grunnløse søknader uthuler asylinstituttet og stjeler kapasitet.

Tirsdag varslet jeg de parlamentariske lederne i Stortinget om at vi ser et behov for raskt å gjøre endringer i lovverk knyttet til utlendingsfeltet. Endringene er særlig rettet inn mot utfordringene i Finnmark.

Allerede i dag fremmer vi en lovproposisjon hvor vi foreslår endringer på tre områder.

Utviklingen på Storskog har skjedd raskt, og det er avgjørende å ta grep for å sikre at vi har de verktøyene vi trenger for å få kontroll med situasjonen. I praksis innebærer dette at vi for det første vil styrke muligheten til ikke å realitetsbehandle asylsøknader fra personer som har hatt opphold i Russland, slik at vi raskt skal kunne returnere dem som kommer.

Asylsøkerne som kommer til Norge via Storskog har ID-dokumenter, noe som kreves for å passere den russiske grensestasjonen. Alle har dessuten en eller annen form for oppholdsgrunnlag i Russland, for eksempel innreisevisum, turistvisum, midlertidig asyl, studentvisum eller varig oppholdstillatelse. En del har også dobbelt statsborgerskap, herunder russisk.

Flertallet av dem som krysser grensen flykter ikke fra borgerkrig og forfølgelse. Tidlig i høst utgjorde syrerne majoriteten, nå ser vi at langt over halvparten av dem som kommer er fra andre land, som Afghanistan og Pakistan. En stor andel er enslige, unge menn.

Det er grunn til å tro at en betydelig del av denne siste gruppen ikke oppfyller kravene til å få beskyttelse i Norge. Det krever imidlertid stor saksbehandlerkapasitet hos utlendingsmyndighetene å realitetsbehandle hver asylsøknad selv om søkerne gjennomgående har kjent identitet. I tillegg kommer eventuelle klager til Utlendingsnemnda (UNE), omgjøringsanmodninger og mulige rettssaker. Også dette beslaglegger store ressurser og gjør det krevende å få returnert søkerne.

For å få full effekt av endringene som gjøres, vil vi instruere UDI om hvordan reglene skal praktiseres i Russland-sakene. Det vil imidlertid ha liten effekt hvis UNE utvikler en annen praksis i disse sakene. Tilsvarende utfordringer vil vi kunne få på andre områder etter hvert. Vi har derfor vurdert det slik at vi nå må innføre samme instruksjonsadgang overfor UNE som overfor UDI. Dette er den andre lovendringen vi foreslår.

Vi skal kunne instruere om blant annet lovtolking, prinsipper for skjønnsutøvelsen og generelle faktumvurderinger, for eksempel hva som skal legges til grunn om sikkerhetssituasjonen i ulike land. Det er imidlertid viktig å poengtere at instruksjonsretten fortsatt ikke skal gjelde enkeltsaker, bortsett fra ved fare for rikets sikkerhet.

Dette er ikke et nytt standpunkt for meg. Jeg mener at begrensningen i adgangen til å instruere UNE er fra en annen tid og gitt med en annen situasjon for øye enn den vi står i nå. Vi trenger større mulighet til å styre utlendingsfeltet, og vi får dårlig flyt i saksbehandlingen hvis vi ikke nå kan sikre at UDI og UNE har samme praksis. Vi vil også kunne stå overfor flere situasjoner der det er avgjørende med raske tiltak.

For det tredje foreslår vi flere endringer i utlendingslovens kapittel 12 om tvangsmidler for å sikre at utlendingen er tilgjengelig og ikke forsvinner før det er fattet en avgjørelse. Dette vil også legge til rette for rask retur dersom søknaden nektes realitetsbehandlet.

Planen er at lovene skal tre i kraft allerede neste uke. Det dreier seg om hastetiltak som det ikke er naturlig å legge inn i forhandlingsløpet som nå pågår mellom partiene i Stortinget. Vi er i en situasjon hvor det ikke er tid til høring.  Jeg er glad for at et flertall i Stortinget har varslet at de vil gi sin tilslutning til lovforslagene samt at parlamentets ledelse legger til rette for at behandlingen kan skje i dette høyet tempoet.

Samtidig er det slik at enkelte i det siste har tatt til orde for at vi skal stenge grensen til Russland her og nå. Mange tar ikke inn over seg hvor krevende dette vil bli og hvor sterkt det vil bli oppfattet.

Over mange år har det blitt lagt ned et møysommelig arbeid for å skape gode møteplasser mellom befolkningen i nord på både norsk side og russisk side. Folk til folk-samarbeidet er fortsatt et viktig fundament i forholdet mellom Norge og Russland. Vi har dessuten betydelig erfaring i å snakke med Russland om felles utfordringer.

I den såkalte tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet, som vi la frem for to uker siden, skisserte vi hvordan vi skal møte flyktning- og migrasjonsutfordringene langs fire hovedlinjer:

•             Omdisponeringer økonomisk for å dekke utgiftene og bygge opp et godt nok mottaksapparat og en fungerende behandlingskjede.

•             Innstramninger på kort sikt for både å ha rom til kapasitetsøkningene, og for ikke å komme i utakt med ytelser i land rundt oss.

•             Vi må også tenke langsiktig: Arbeide for endringer i tillatelser, oppholdsgrunnlag, som familiegjenforeningsspørsmål og spørsmål om mer midlertidighet i de tillatelser som gis.

•             Omlegginger og forsterkninger i integreringsarbeidet. Vi må få til raskere og bedre integrering. Vi annonserer nye forslag og legger frem en stortingsmelding om integrering parallelt med revidert nasjonalbudsjett til våren.

Utviklingen vi har sett på Storskog i det siste viser hvilken omskiftende virkelighet vi har å gjøre med og hvor viktig signalene vi formidler er.

Regjeringen jobber hardt og raskt med disse feltene, men heller ikke en regjering kan sette seg over gjeldende lov og rett.

Samtidig ønsker jeg å uttrykke min takknemlighet overfor dem som håndterer disse krevende utfordringene i førstelinjen, som står på dag og natt og i det siste har jobbet helt på randen av sin egen kapasitet: utlendingsmyndigheter, politi, kommuner, helsepersonell, frivillige og mange andre.

Norge skal fortsatt være et land hvor mennesker som er forfulgt, utsatt for krig og vold eller som risikerer livet der de kommer fra, kan søke nødhavn. Men nettopp fordi det er så viktig å kunne ta vare på dem som virkelig trenger asyl her, er det avgjørende at vi sier klart fra om at vi ikke aksepterer misbruk av denne livsviktige ordningen.