Arve Kambe FNs flyktningkonvensjon innebærer at Norge har plikt til å la flyktninger bli omfattet av folketrygden, slik at de kan opparbeide seg rettigheter. Fordelene flyktningene har i den norske folketrygden går imidlertid vesentlig ut over dette. Flyktningfordelene innebærer at flyktninger har rett til pensjoner, uføretrygd, arbeidsavklaringspenger, overgangsstønad og andre stønader, selv om de ordinære vilkårene i loven om medlemskap/trygdetid ikke er oppfylt. Med andre ord er kravene strengere for nordmenn formå få samme ytelser. Jeg synes begrunnelsene er tynne med noen hundre flyktninger per år slik vi er vant til. Med flere titusener per år haster det å endre reglene.

Det skal ikke nødvendigvis være mer attraktivt å komme til Norge enn andre land. Danmark har gjort innstramminger, det mener jeg vi også må vurdere i Norge. Hvor langt man skal gå gjenstår å se, men vi må sikre at trygdesystemet står i forhold til den nye situasjonen vi er i med sterk økning i antallet flyktninger som kommer hit.

Vi må balansere to tanker i hodet samtidig. På den ene siden må vi sikre at alle har en anstendig inntekt å leve av. På den andre siden skal vi sikre at det ikke er særnorske velferdsgoder som gjør det ekstra attraktivt å komme hit for å leve på trygd. Det siste kan undergrave velferdssamfunnets bærekraft over tid.

Fasit på om vi lykkes i å håndtere flyktningstrømmen er om vi klarer å inkludere våre nye landsmenn i arbeidslivet. Første bud for Høyre i å inkludere flere i arbeidslivet er at det alltid skal lønne seg å jobbe. Det må ikke være slik at man tjener mer på trygd enn i arbeid. Det undergraver arbeidslinjen og skaper en trygdefelle for den enkelte. Dette er både dårlig arbeidspolitikk, men også dårlig integreringspolitikk.