I høst legger regjeringen frem en nasjonal helse- og sykehusplan som skal sikre et godt sykehustilbud i hele landet og ruste sykehusene for fremtiden. Noen har kommet med påstander om at planen vil innebære at halvparten av landets sykehus mister akuttilbudet sitt. Det er feil.

Tvert imot er vår ambisjon å finne en modell som sikrer landet en ryggrad av også mindre sykehus med gode akuttilbud. Skal vi lykkes med det, er det ikke mulig å bare fortsette som i dag. Da kommer de minste sykehusene til å få stadig større problemer med å opprettholde tjenestene sine.

Den fantastiske og raske utviklingen vi ser innen medisin, teknologi og samfunn gir helsetjenesten nye muligheter, men endringene utfordrer våre gamle sykehusmodeller fra 1980-årene. Disse modellene er ikke tilpasset fremtidens helsetjeneste.

Fra generalister til spesialister

Kirurgien er blitt stadig mer spesialisert. Tidligere var kirurgene generalister som gjorde alle typer operasjoner. I dag er det ikke slik. Stadig flere kirurger spesialiserer seg på kun ett felt. Disse områdene behersker de svært godt. Resultatene er færre komplikasjoner, bedre overlevelse og behandling av flere sykdommer og skader.

La meg bruke kreftkirurgi som en illustrasjon på utviklingen. En hovedoppgave for kirurger som er spesialister på buk, mage og tarm er å operere pasienter med kreft. Dette er svært krevende operasjoner som involverer arbeid i team med andre spesialister. Man må operere mange pasienter med samme type kreft om man skal få god nok trening i avanserte teknikker, som for eksempel robotkirurgi i forbindelse med prostatakreft.

Kreftkirurgien samles derfor på stadig færre steder. Det gir bedre resultater for pasientene. Da er kvalitet viktigere enn nærhet. Denne utviklingen kommer til å fortsette, både innen planlagt kirurgi og akuttkirurgi. Konsekvensene er at unge kirurger foretrekker å jobbe på større sykehus som tilbyr den mest spesialiserte og beste behandlingen.

Denne utviklingen har man håndtert ved å la de mindre sykehusene utføre mer av de planlagte og enkle kirurgiske inngrepene i stedet for de mest avanserte inngrepene.

Det er ikke sikkert at kirurgen som har vakt nattestid på akuttmottaket på det lille sykehuset faktisk kan operere pasienten som blir brakt inn i all hast. En kirurg som er ekspert på beinbrudd kan ikke operere i buken.

Sendes forbi de minste sykehusene

Hva skjer så i Sykehus-Norge i dag? Halvparten av akuttpasientene sendes allerede forbi våre mindre sykehus, selv om de i navnet har et akuttkirurgisk tilbud. På nattestid opereres det akuttkirurgisk med en til tre ukers mellomrom på disse mindre sykehusene.

Rundt 70 prosent av akuttpasientene har ikke behov for kirurgi. De er indremedisinske pasienter som for eksempel har hjertestans eller hjerneslag. Mange av dem er eldre mennesker som veldig plutselig blir veldig dårlige.

Innen indremedisin ser vi det motsatte av utviklingen innen kirurgi. Her er det en utvikling mot mer desentraliserte tjenester. Behandling av hjerneslag kan skje raskt og effektivt ved bruk av ny teknologi og medisin, i samarbeid med nevrologen som har vakt på et større sykehus. Her brukes telemedisin i dag.

På disse områdene kan de små sykehusene gjøre mer i fremtiden. De kan levere flere gode tjenester der folk bor.

Pasientenes behov

Mange av de minste sykehusene våre ligger i områder der det ikke er forventet befolkningsvekst, men der befolkningen blir eldre. Disse sykehusene kommer derfor til få flere pasienter, ikke færre. Men blant disse pasientene er det de indremedisinske sykdommene som kommer til dominere, både når det haster og når det ikke haster.

Tradisjonen er at akuttfunksjonene i kirurgi og indremedisin er lokalisert sammen. Om vi skal følge denne tradisjonen innebærer det at den indremedisinske akuttberedskapen må følge etter når stadig mer av kirurgen sentraliseres til de store sykehusene. I så fall vil mange av de minste sykehusene miste hele akuttberedskapen – både den kirurgiske og den medisinske.

Vi må derfor tørre å stille dette spørsmålet: Er vi tjent med at spesialiseringen og sentraliseringen innen kirurgi skal føre til at de mindre sykehusene mister hele akuttilbudet? Mitt svar er nei.

Det finnes en modell som fungerer. I et fylke med store avstander, lange tunneler og dype fjorder – Sogn og Fjordane.

Sykehuset i Førde har både indremedisinsk og kirurgisk akuttberedskap. Fylket har også to mindre akuttsykehus i Lærdal og Nordfjord, som har akutt indremedisinsk tilbud. Når en pasient med hjerneslag kommer inn på et av de små sykehusene, kobler de seg raskt opp til nevrologen som har vakt i Førde for å avgjøre videre behandling.

Må ta lokale hensyn

Vi skal ha en ryggrad av gode akuttsykehus i hele landet. Men alle kan ikke gjøre alt. Sykehusene må jobbe i nettverk sammen med hverandre. De må se tjenestene i sammenheng.

Fra det første møtet mellom pasient og helsepersonell på legevakten eller i ambulansen, til behandling på det lille lokalsykehuset eller operasjon på det store sykehuset, og videre til rehabilitering og oppfølging der det store eller det lille sykehuset samarbeider med kommunen.

Norge er et land med krevende geografi og utfordrende klima. Vi kan derfor ikke kopiere løsninger fra utlandet eller finne en modell som passer over alt. Vi er nødt til å ta lokale hensyn.

Jeg har lyttet til pasienter og brukere i arbeidet med helse- og sykehusplanen. De har gitt meg et klart og tydelig råd: - Det viktigste for oss er kvaliteten på behandlingen, sier de.

Jeg er enig i at kvalitet er det aller viktigste. Derfor må vi sikre høy kvalitet på tjenestene der folk bor. Men da må vi tørre å tenke nytt, ikke låse oss fast i gamle tankemønstre.