I ulikhetsdebatten virker venstresiden mer opptatt av å oversette årlig inntektsstatistikk og analyser fra USA til ideologiske slagord enn hva vi må gjøre med de grunnleggende driverne bak økende forskjeller.

I USA har realinntekten for mange vanlige lønnsmottagere stått stille i flere årtier, samtidig som de på toppen har fått mer.

I Norge har lønningene for alle økt, og den viktigste forskjellen går mellom dem som står innenfor og utenfor arbeidslivet.

Mens ulikhet globalt ser ut til å ha sammenheng med lav inntektsvekst for en større gruppe mennesker, er fremveksten av en ny, permanent underklasse utenfor arbeidslivet den største faren vi har her hjemme.

Jeg tror det er spesielt fire store områder som kan bidra til å forsterke eller skape ulikheter:

1. Utdanning:

På mange måter er norsk skole en forskjellsskole. Det er systematiske forskjeller mellom landsdeler og kommuner, mellom skoler og elever.

Fortsatt er det slik at en av de aller viktigste faktorene for barnas utdannelse er hvilken utdannelse foreldrene har. Barn med svake skoleresultater har større risiko for å droppe ut av skolen eller bli NAV-klienter.

Den sikreste veien til sosial utjevning er en kunnskapsskole som stiller høye krav til hver enkelt elev uavhengig av bakgrunn.

2. Helse:

Skillet mellom de friske og de som sliter med kombinasjonen av rusproblemer og psykiske lidelser, er et av de største klasseskillene i landet vårt. En person med rus- og psykiske problemer har gjennomsnittlig 20 år lavere levealder enn folk flest.

Forskjeller i tilgangen til helsetilbud skyldes først og fremst privatøkonomi, men også at rus og psykiatri i mange år ble systematisk nedprioritert av de rødgrønne. Å prioritere rus og psykiatri er avgjørende for å bekjempe økende forskjeller.

3. Arbeid:

Rundt 600.000 nordmenn står helt eller delvis utenfor arbeidslivet. En del av disse henvises til en livslang «karrière» som klienter i NAV-systemet fra ung alder av. Sosial bakgrunn påvirker også hvordan det går med deg.

Det er en ond sirkel hvor flere som dropper ut av skolen havner på offentlige tiltak.

Et NAV som bedre hjelper folk til jobb er et første steg i riktig retning. Ingenting bekjemper fattigdom som det å ha en jobb å gå til. Da er det ikke uvesentlig hvordan vi skaper flere arbeidsplasser – også i privat sektor.

4. Innvandring:

Sannsynligheten for å være fattig er tre ganger så høy blant innvandrere. Andelen innvandrerbarn som lever i lavinntektsfamilier har økt markant på ti år.

Deler av venstresiden ønsker en svært liberal innvandringspolitikk, samtidig som de hevder at forskjellene skal bli mindre. Det regnestykket går simpelthen ikke opp. Flere innvandrere må gis en fot innenfor arbeidslivet og vi må fortsette å føre en streng og rettferdig innvandringspolitikk.

Høyre er opptatt av å redusere forskjellene, slik som venstresiden er. Men spørsmålet er ikke hvem som har flest slagord, men hvordan vi systematisk kan hindre et økende utenforskap.

Da må vi i første rekke gjøre noe med årsakene til at mennesker faller utenfor.


Les også: Syse-seminaret 2016: Hvordan forhindre sosiale forskjeller?

Les også: Erna: Må forhindre at folk faller utenfor

Les også: Høyres programkomite