Siden siste halvdel av 1950-årene har han hatt en helt sentral plass i konservativ politikk – som utøvende politiker, men kanskje enda enda viktigere: som inspirasjonskilde og bevisstgjører.

Lars Roar Langslet begynte sitt politiske engasjement i Den Konservative Studenterforening og i Det Norske Studentersamfund.  I 1957 var han primus motor bak etableringen av Minervas Kvartalsskrift. I sitt bind av Høyres historie sier Francis Sejersted bl.a. at Minerva skapte en avklaring av partiets grunnlag, og at det ble bygget opp et konservativt ideologisk fundament for det moderne folkepartiet Høyre. Langslet representerte selv, gjennom hele sitt virke, en lykkelig kombinasjon av konservative og liberale holdninger. Han er selve inkarnasjonen av en liberalkonservativ.   

I 1969 ble han innvalgt på Stortinget fra Oslo, og det ble begynnelsen på 20 års fremragende innsats i rikspolitikken. I en tid med stadige radikale utspill fra Arbeiderpartiets side ble det sentralt for Langslet å fremme kunnskap og kompetanse på alle plan i utdannelsessystemet og styrke den felles nasjonale kultur.

Da Kåre Willoch dannet regjering høsten 1981, ble Lars Roar Langslet Norges første kulturminister, med ansvar for kultur, medier, høyere utdannelse og forskning. I ettertid er Langslet nok mest husket som mannen som oppløste kringkastingsmonopolet, men hans statsrådstid var også en tid for oppblomstring av norsk kultur og betydelig vekst i forskningen med et nytt forskningspolitisk regime.

Lars Roar Langslet forlot rikspolitikken i 1989, og etter et kort mellomspill som kulturdirektør i Oslo kommune ble han ansatt som kulturskribent i Aftenposten. I 1997 ble han statsstipendiat. Hans viktigste innsats i årene etter statsrådstiden er kanskje hans virke som forfatter av en lang rekke vektige biografier over betydningfulle personer fra historie og politikk.

Høyre har svært meget  å takke Lars  Roar Langslet for.