I juridisk teori legger man til grunn et forholdsmessighetsprinsipp når man diskuterer hvilke grenser staten må holde seg innenfor når den ønsker å gripe inn i enkeltmenneskers liv. Men det finnes ingen utviklet teori eller klart formulert krav til proporsjonalitet mellom det myndighetene oppnår ved regulering og det individene taper av frihet.

Borgernes frihet må beskyttes

Vi ønsker å beskytte borgernes frihet mot for store offentlige inngrep. Et moderne samfunn har behov for mange reguleringer. Men regelproduksjonen er så omfattende, så overveldende og uten sentral oversikt at summen av virkninger overfor borgerne blir uakseptabel. Vårt krav er at alle som lager regler, skal vite hvilke midler som kan tillates for å fremme et mål.

Det bør kreves en viss forholdsmessighet mellom mål og midler, og dette bør fremkomme som en uttrykkelig hjemmel i vår Grunnlov.

Dette betyr at et krav til forholdsmessighet ikke bare blir et krav til innholdet i forvaltningsavgjørelser, men at det også blir en overordnet norm for beskyttelse av den enkelte borger i all offentlig regelproduksjon som griper inn i borgernes frihet.

Forvaltningen sanksjonerer

Flere forhold har gjort en slik begrensning av den offentlige maktutøvelse mer aktuell:

Omfanget av administrativt ilagte straffer har økt kolossalt. I dag treffes ni av ti beslutninger om rettsanvendelse av forvaltningen og bare én av ti av domstolene. Men når det er samme instans som både gjør seg opp en mening om faktum, og ilegger sanksjoner med et straffemessig preg, er det en fare for rettssikkerheten til den som rammes.

Det er mulig å angripe slike avgjørelser ved å gå til sak mot staten, men i realiteten er det en meget høy terskel for den som mener seg urettmessig behandlet, å gå til et slikt skritt. Prosessrisikoen er høy, og det offentlige har både mer tid og ressurser til å holde en prosess gående enn den private parten har.

Kvalitetssikring før vedtak

Vi ønsker derfor at det skal foretas en kvalitetssikring før man treffer et vedtak, samtidig som det må det bli enklere å bringe inn mothensyn fra borgernes side.

Det bør blant annet stilles krav til at man vurderer følgende:
  • Om inngrepet er en uforholdsmessig byrde for den enkelte, vurdert opp mot betydningen det har for samfunnet.
  • Om inngrepet er egnet til å nå de mål som begrunner det.
  • Om inngrepet er nødvendig, eller om det foreligger andre og mindre inngripende måter å nå målet på.

Dette vil forsterke borgerperspektivet, samtidig som det vil være en norm for etterprøving av at inngrepet er gjort så skånsomt som mulig. Kravet til forholdsmessighet kan også være et nødvendig bidrag til å motvirke mulige negative effekter av utstrakt fullmaktslovgivning.

Med fullmaktslovgivning menes at Stortinget vedtar rammelovgivning og deretter utstyrer loven med hjemmel for departementet til å gi utfyllende forskrifter.

Ideelt sett skal dette skje innenfor de ytre rammer Stortinget har satt under behandlingen av lovsaken.

Mangler rutiner for å etterprøve praksis

I praksis oppstår det likevel problemer når selve hjemmelsloven ikke inneholder klare ytre grenser, og regelprodusenten, gjerne et departement eller direktorat, innfortolker de hjemler den mener det er praktisk å ha for hånden. Hvis for store områder blir liggende til forvaltningens egen regelutvikling, uten at Stortinget har sett om forskriftene holder seg innenfor de ytre grenser Stortinget har satt, vil lovgivningskompetansen overføres fra Stortinget til forvaltningen.

Det er i så fall det motsatte av demokrati.

Problemet forsterkes av at en rekke forskrifter fastsettes uten at disse bekjentgjøres utad, og at det ikke er etablert rutiner ut over stikkprøvekontroll for å etterprøve om forskriftene er blitt til innenfor rammen av den fullmakten Stortinget har gitt. Et uttrykt forholdsmessighetsprinsipp i Grunnloven vil både kunne forbedre innholdet og lette kontrollen av forvaltningens vedtak.

Først publisert i Aftenposten 29/9 2016