Spørsmål det er naturlig å stille: når støvet så vidt har lagt seg fra Nav-reformen, hvorfor satte regjeringen ned et utvalg som vurderte endringer i Nav? Og hvorfor er diskusjonen om Nav så viktig i Høyres programprosess?

Det korte svaret på dette er at verken grunnlaget for, eller gjennomføringen av, Nav-reformen var godt nok. Men det vet alle. Spørsmålene blir da: hvordan havnet vi her? Og hvor går vi videre?

Uten kontroll
På et Nav-kontor sitter en eldre mann som nettopp er ferdig med behandling mot kreft. På grunn av operasjonen har han vært utenfor arbeidslivet en stund. Han har fortsatt store smerter og han kan nesten ikke prate. 

Hadde han vært ett år eldre ville han kunnet gå av med full pensjon. Men han sitter fast på arbeidsavklaringspenger og får beskjed om at han selvfølgelig vil klare å komme ut i jobb. Møter han ikke opp på Navs kurs kan han miste ytelsen. Håpløsheten han føler på er vanskelig å definere. Det er ett års forskjell mellom en trygg og verdig pensjonstilværelse og den situasjonen han befinner seg i nå. Det er mennesket som må tilpasse seg systemet.

Det er mange eksempler på folk som ikke har fått den hjelpen de bør få. Da tre arbeidsministre fra Ap måtte møte hos kontroll- og konstitusjonskomiteen var det ikke bare fordi Navs regnskap for 2008 ikke kunne bekreftes av Riksrevisjonen. Lange køer var også et tema, det vil si, alle dem som måtte vente på hjelp. 

Konsekvenser

Selvfølgelig ville det være vanskelig å slå sammen Aetat og Trygdeetaten, to etater med ulik kultur, struktur og kompetanse. Dessverre merket brukerne reformen altfor godt. Saker ble ikke behandlet i tide. Den første evalueringen viste at overgangen til arbeid, utdanning og uføretrygd gikk tregere. 

Mange måtte vente i ett år på et arbeidsmarkedstiltak som skulle hjelpe dem ut i jobb. Vi vet en del om hva som skjer med personer som blir dyttet ut i passivitet. Avstanden til arbeidslivet blir lenger. Kompetanse kan bli utdatert. Passivitet kan være helseskadelig. Humøret blir dårligere, og kanskje kommer depresjonen krypende. Problemene blir større. 

Situasjonen var ikke bedre for dem som burde fått uføretrygd. Det begynte å hope seg opp på ordningen midlertidig uførestønad. Mange ble i 2010 plassert på den nye ordningen arbeidsavklaringspenger. Først fire år senere fikk flere av dem avklaringen de hadde ventet på, og som burde ha kommet mye tidligere. I mellomtiden hadde de blitt tvunget til å stange hodet i veggen i årevis. 

Siste evaluering av Nav-reformen konkluderte med at man nå er på omtrent samme nivå i å hjelpe folk ut i jobb som man var før man begynte med Nav-reformen. I 2009 gikk Ap til valg med slagordet Alle skal med. Ironien gjør vondt.

Veien videre: lær av historien
Nav-ansatte får ofte kjeft i media. Jeg mener de antageligvis er blant de mest endringsvillige arbeidstagerne som finnes i Norge. At de har bidratt til å holde skuta flytende gjennom den rødgrønne regjeringens implementering av Nav-reformen er imponerende. 

Det vil bli mye debatt om Nav i tiden som kommer. Blant annet må vi være kritiske til tiltakssystemets resultater og organisering. Til neste år vil vi bruke over åtte milliarder kroner på rundt 74 000 tiltaksplasser. Så langt er ikke resultatene gode nok. For mange må vente, for få hjelpes i arbeid og brukerne har liten innflytelse på hva slags tiltaksplass de får. Regjeringen har satt i gang en opprydding av tiltakssystemet, både for å forbedre tiltak som ikke fungerer godt nok, men også for å gjøre det lettere å velge riktig tiltak til riktig person. Men dette arbeidet må fortsette. 

A-en i Nav må gjenreises. Vi har hatt flere samtaler med Nav-ansatte som selv ønsker mer kompetanse om arbeidsmarkedet. Nye samarbeidsmodeller må vurderes, blant annet med bemanningsbransjen, hvor arbeidsmarkedskompetansen er høy. Ytelsene fra Nav bør dessuten rettes raskere inn mot arbeid eller utdanning. For mange venter i dag i passivitet, noe brukerne selv ikke ønsker. 

Vi skal ha respekt for reformtretthet i sektoren. Nav-reformen er den største forvaltningsreformen i norsk historie. Samtidig kan vi ikke si oss fornøyde med dagens organisering. Blant annet bør kompetansemiljøene på Nav-kontorene bli bredere, noe som fordrer en strukturendring. Tanken om at man må ha et Nav-kontor i umiddelbar nærhet utfordres av nåtidens teknologiske løsninger. Færre kontorer med større ressurser og bredere kompetansemiljøer kan gjøre det lettere å følge opp den enkelte.  

For diagnosebasert
Det må diskuteres om systemet er for basert på diagnoser. Ikke alle velferdsutfordringer skyldes dårlig helse, og det er mye som tyder på at en del skyves over på en helserelatert ytelse i mangel på alternativer. Personer som mottar en helserelatert ytelse risikerer å havne lenger fra arbeidslivet enn det de allerede var. I Sintefs evaluering av arbeidsavklaringspenger kan vi lese om Nav-ansatte som mener spesielt unge mennesker som ikke er alvorlig syke kunne fått tettere oppfølging om de ikke var på en helsetrygd. Man kan for eksempel tenke seg endringer som gjør det lettere å kombinere behandling med arbeidsrettet hjelp eller utdanning for dem dette passer for. 

Dette er bare noen av debattene vi må gjennom. Velferdssystemet er stort, til tider kronglete og komplisert å sette seg inn i. Både brukere og ansatte fortjener at man går grundig til verks, og at man ikke går inn i arbeidet med prestisjeprosjekter man nekter å legge fra seg. Det er en viktig lærdom fra vår nære historie. 

I dag står Nav-reformen som et av de tydeligste eksemplene på hvorfor det var behov for en ny regjering. Men vi er langt fra ferdige med å diskutere velferdsstatens sikkerhetsnett. Velferdsforvaltningen vil kreve kontinuerlig arbeid. Slik er det i et samfunn som alltid utvikler seg og hvor nye utfordringer oppstår. Vi må bøte på de rødgrønnes feilgrep i tillegg til å stake veien videre for Nav. Det er nødvendig i en situasjon der for mange blir dyttet ut som passive trygdemottagere, mens andre ikke får den trygden de burde ha fått.